«Tror jag hittar hem» sang Lars Winnerbäck helt i starten av Oslo Spektrum-konserten lørdag. Drøye to timer seinere kunne vi fastslå at han så definitivt kler også dette store formatet.
Lars Winnerbäck er den litt langsomme typen som sakte men sikkert har bygget sin karriere og katalog, album for album. Det tok noen plater før han ble ordentlig stor i Sverige og enda noen år før suksessen spredte seg til Norge. Og litt på samme måte er han som konsertartist. Selv om produksjonen er stor nærmest smyger han seg beskjedent inn på den tåke- og røyklagte scenen når tonene fra førstelåten leter seg ut i salen. Og vi rekker ytterligere to låter før både han og de seks musikerne blir godt synlige i «Där elden falnar».
Les også: «Eldtuppen», plateanmeldelse
Det er som om han vil føle seg litt fram før han åpner seg og tiltrekker seg oppmerksomheten til de andre i rommet. Skjønt lørdag gikk det i grunnen usedvanlig raskt. Delvis sikkert fordi hans nye plate «Eldtuppen» er en så sterk utgivelse at det må være en både morsom og takknemlig oppgave å presentere materiale derfra på en ny turné. Og det gjorde Winnerbäck til gagns på Spektrum-konserten. De første førti minuttene var i stor grad viet det nye albumet, med tidligere nevnte «Tror jag hittar hem» i en majestetisk vakker drakt, før det selvreflekterende tittelkuttet og vemodige «Skulle aldrig hända oss» skapte magi i all sin sårbare skjønnhet.
Stor produksjon
I «Eldtuppen» syntes dessuten den svenske 44-åringen å ha blitt så fortrolig med de 6500 tilskuerne att han med et varmt smil kunne koste på seg en liten «fint att komma hem»-hilsen til sin nye hjemby Oslo. Men når han denne kvelden kommer hjem er det også med en helt annen produksjon enn vi har opplevd fra Winnerbäck tidligere. Det er mye lys, heldigvis både elegant og stilrent – og ikke minst med et filmlerret som i en raffinert enhet bukter seg effektivt fra storskjermene via sideveggene til bakteppet.
Det er en produksjon som vi på en måte ikke forventer fra en singer/songwriter, og i hvert fall ikke av en melankolsk poptrubadur som Lars Winnerbäck. Men i Spektrum klarer han mesterlig å integrere de visuelle effektene i showet uten å miste noe av intimiteten hans musikk innbyr til. Scenografien medvirker slik også til å bygge variasjon og svekke den innvendingen som svenskens musikk innimellom bemøtes med: At det blir for mye melankoli og at det musikalske spenningspunktet blir for lavt.
Mørke og lørdagsgodis
Litt før halvveis i konserten føler Winnerbäck at det er på tide å snu blikket både bakover og innover. Noe som i introduksjonen til 15 år gamle «Mareld» fikk ham til å advare om at vi nå skulle enda lengre ned i mørket, før vi litt seinere skulle få litt «lördagsgodis». Snop som allsangen i klassiske «Elegi» samt selvbiografiske «Granit och morän» med all tydelighet viste at publikum satte pris på, før en mektig versjon av «Ingen soldat» og nye «Hur och vem och vad» førte Lars Winnerbäck fram til den ordinære slutten. Og selvsagt, til de obligatoriske ekstranumrene.
Disse inkluderte nærmest selvsagt den smellvakre oppvekstskildringen «Söndermarken» fra 2003-albumet ved samme navn i første runde og den mer insisterende «Hugger i sten» i andre, før «Solen i ögonen» satte endelig punktum.
Beste noensinne?
Jeg har registrert at svenske anmeldere ikke bare har vært overbegeistret for Lars Winnerbäck på denne turneen. Jeg har ingen forutsetninger for å mene noe om hvorfor. Men etter å ha opplevd konserten i Oslo Spektrum – med et publikum som til og med klarer å forholde seg helt musestille i de sarte partiene! – forundrer det meg veldig. Jeg har sett Winnerbäck mange ganger de siste 20 årene, men har jeg noen gang sett ham bedre? I hvert fall ikke i et storformat som nå.
Av Leif Gjerstad
(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Dagsavisen og ble publisert der på nett søndag og papir mandag)
Dette spilte Lars Winnerbäck i Oslo Spektrum 23.11.2019:
