Et av de mest spennende nye navnene de siste årene har vært Christine og hennes The Queens. I natt leverte hun i tillegg en sjeldent suveren avslutning på Roskilde-festivalens første dag.
Fredag 9. august står Héloise Letissier på Amfiet-scenen på Øyafestivalen i Oslo. Det vil garantert bli et av festivalens høydepunkter, om den 31-årige kvinnen og hennes band Christine & The Queens bare er i nærheten av det de leverte på Roskilde-festivalen natt til torsdag.
Energi, kommunikasjon og koreografi
For det ble en folkefest der energi, kommunikasjon og koreografi gikk opp i en høyere enhet som etterlot både Christine og publikum lykksalige da bandets tilmålte time var over.
At konserten skulle bli bra kom riktignok ikke som noen større overraskelse. Christine & The Queens har jo imponert og trigget nysgjerrigheten med sine to album «Chaleur humaine» (2014) og fjorårets oppfølger «Chris». Begge har fått stor oppmerksomhet rundt om, og sistnevnte havnet på mange kritikeres årsbesteliste ifjor. Leffes inkludert.
Les også: Årets beste album 2018
Spenstig pop med substans
På scenen klarer kortklipte og rød/svartkledde Christine likevel å gi musikken sin et ekstra driv, i form av like spenstige som pulserende rytmer som sammen med synthtepper skaper en euforisk ramme rundt Christines luftige pop med alvorlige undertoner i låter som «Girlfriend» og «The Walker» som utmerkede eksempler.
For samtidig som den melodiøse energien pumper bandet framover, adresserer Christine i sine tekster temaer knyttet til kjønnsidentitet på en måte som i gamle dager ville gitt merkelappen politisk pop.
Teater og dans
Héloise Letissier har bakgrunn i teater og dans, noe hun effektivt bruker ved å trekke inn et mindre dansekompani i sitt show. Og i en utsøkt koreografi danser de rundt og med henne (for hun er selv en utmerket danser!), i en dramaturgi som spiller opp mot underteksten i Christines egne låter.
Det gir en helhet der elementene styrker hverandre og bidrar til et samspill mellom scene og publikum som er både givende og sjarmerende. Og selv om hennes acapella-versjon av David Bowies «Heroes» kanskje ikke var kveldens mest spennende øyeblikk, var det utrolig stemningskapende da de rundt 20.000 tilskuerne jublende overtok sangen i strofene «we can be heroes just for one day/we can be us just for one day».
En seier for musikken, engasjementet og fellesskapet.
Av Leif Gjerstad
