(intervju opprinnelig publisert 1991)
«Fri oss fra kjærligheten» ropte Suzanne Brøgger i 70-årene og klatret opp på barrikadene i sin kamp mot kjernefamiliens tvangstrøye og for kvinnens frigjøring. I sin nye bok «Kvelstoff» konstaterer hun at kampen for det utvidete frihetsbegrepet og det store fellesskapet er blitt avløst av en egoistisk bølge hvor den oppvoksende generasjon er blitt de store taperne. Uten fellesskap og med mange som sitter isolert i hver sin lille følelseskalde celle.
– Frigjøringen var nødvendig, og jeg angrer ikke på noe av det jeg den gang sa. Men alle forandringer får følger man på forhånd ikke kan forutse. Vår visjon fra 1960- og 1970-tallet om et større fellesskap ble i 80-årene snudd til jappenes alle-er-seg-selv-nok-holdning. Det er altfor lettvint å legge skylden for dette på kvinnefrigjøringen, men det store fellesskapet som vi betraktet som en nøkkel til og forutsetning for selvrealiseringen, er ikke blitt slik vi håpet. Også i store fellesskap kan forskjellige individers ønske om selvrealisering komme i konflikt, og enkelte har skjøvet velferdssamfunnet foran seg og valgt individualistisk-egoistiske løsninger for å slippe unna fellesskapets ansvar, sier Suzanne Brøgger, som i over 15 år har framstått som et symbol for kvinnefrigjøring og talskvinne for en åpnere seksualitet.
Reisebrev
Med et ettertenksomt, men bestemt smil avfeier hun ryktene om at hennes nye bok kan tas til inntekt for at hun er en angrende synder.
Hun forklarer at «Kvelstoff» er en samling reisebrev og essays skrevet i løpet av de 10 siste år. Med temaer som spenner over frigjøringen som ble til forbannelse, kjønnets makt i Oman, de hjemløse i København og hennes møter og opplevelser med kjente personer i så forskjellige strøk som Argentina, Israel og Tibet.
Og gjennom de forskjellige essays får vi hennes refleksjoner over de prosessene som møtene med disse personene og kulturene har satt i gang.
– Som «Brygg» for 10 år siden, er «Kvelstoff» en oppsummering av min egen utvikling de siste 10 år. Alle mine bøker handler om noe av det samme, og de veksler mellom indre og ytre erkjennelser. Essay-formen er velegnet for reflekterende artikler, og i «Kvelstoff» holder jeg opp de fremmede kulturene som et slags speil som vi kan bruke for å få et bedre innblikk i vår egen kultur.
Kjernefamilien uten alternativ
Et av temaene som er gått igjen i Brøggers bøker, er seksualitetens kår i vårt samfunn. Hennes verbale utspill mot kjernefamilien og for den seksuelle frigjøringen har skapt et bilde av henne som fri-sex-profet. Men nå er hun altså kommet på andre tanker, og slår et slag for kjernefamilien?
– Ikke fordi jeg betrakter den som ideell, men fordi vi mangler et bedre alternativ. Visjonene våre i frigjøringskampen var nok riktige, men omsatt i praksis fikk de et annet innhold og resultat enn planlagt. Vår selvrealisering har sammen med de frie krefters spill og utviklingen i retning av et mye hardere samfunn med skjerpet kamp om utdannings- og arbeidsplasser, skapt en generasjon med mange tapere.
Hun peker også på at mens man tidligere kunne se på fri sex som noe spennende som var forbundet med glede og lyst, har AIDS gitt dødsangsten et nytt ansikt som vi alle må forholde oss til.
– På hver sin kant har disse faktorene forandret vår kultur og samværsform – og våre visjoner. Vi ville en annen verden, men selv om mange prøver, nytter det ikke å fortrenge erfaringene vi har gjort underveis. Når noen reagerer i vrede på mine utspill i dag, så er det fordi de er redde for oppgjøret med sin egen fortid. Vi må se konsekvensene i hvitøyet, og vi må betale regningen før vi kan gå videre, sier Suzanne Brøgger.
Kontraster
I et av speilene hun holder opp i «Kvelstoff», viser hun bilder fra Oman. Et samfunn hvor de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene står i sterk kontrast til dem som preger vårt eget samfunn.
– Våre kulturer er så forskjellige at det ikke nytter å overføre et verdisyn fra Oman til Skandinavia. Men jeg tror på det flerkulturelle samfunn, og er overbevist om at vi kan hente verdifulle impulser fra andre kulturer. Og et tradisjonelt samfunn som Oman kan fungere som en nyttig korreks til våre tilvante forestillinger om seksualitet, sier Brøgger og utdyper:
– Seksualitetens symboler og signaler finner vi overalt og i forskjellige former. Det kan være et tankekors at menneskene i Omans strengt kjønnsadskilte og hemmelighetsfulle samfunn lever i et spenningsfylt seksuelt kraftfelt, mens seksualiteten hos oss er blitt så frigjort at den har mistet mye av sin mystiske tiltrekningskraft. Den er blitt mer eller mindre likegyldig.
Brøggers familieliv
Suzanne Brøggers nye meninger er kommet på trykk etter at hun selv ble samboer, og sammen med den danske litteraten Keld Zeuneith fikk datteren Luzia. Hvor mye skyldes hennes revurderinger av tidligere standpunkt hennes nye livssituasjon?
– Alle erfaringer du gjør, påvirker ditt liv og ditt syn på tilværelsen. Luzia har gitt meg nye verdifulle erfaringer som kvinne, men revurderingene inngår i en modningsprosess som hadde begynt alt før jeg fikk barn. Og for meg har det ikke så mye handlet om å skifte syn som det har handlet om en indre reise med stadig nye mål.
– Men kan du skjønne at mange stusser over din utvikling fra den frie kjærlighetens apostel til kjernefamiliens forsvarer?
– Jeg har aldri vært en sex-profet, like lite som jeg nå bør oppfattes som en glødende forkjemper for kjernefamilien. Mennesket er utrolig sårbart, og heller ikke ekteskapet kan tilby den trygghet som mange søker. En forfatter kan ikke reduseres til et standpunkt for eller mot fri kjærlighet, men det er lite forfatteren kan gjøre for å avmytologisere et bilde som allerede er skapt, svarer Suzanne Brøgger.
Hun bemerker samtidig at hun aldri har følt at det offentlige bildet av hennes stemmer særlig godt overens med den virkelige Suzanne Brøgger, slik hun oppfatter seg selv.
– Det første bildet var galt, og nå prøver man jaggu meg å skape et nytt bilde som er like galt, utbryter hun med gnistrende øyne.
Trenger faste holdepunkter
I mange år har Suzanne bodd i et stort hus utenfor København, og her har hun skrevet bøker om rastløse kvinners søken etter nye verdier. Men hun innrømmer samtidig at hun ofte selv søkte tilflukt i «nabokonas trygge kjøkken», hvor hun fikk servert bruddstykker fra kjernefamiliens liv sammen med kaffe og kaker.
– Innimellom har det vært vanskelig å leve med dette karikerte bildet av meg selv som jeg støtte på overalt. Alle trenger noen faste holdepunkter å støtte seg til, og det gjelder ikke minst i perioder preget av store omveltninger, forklarer Brøgger.
Frihet uten motstand
Når hun ser tilbake på sin egen ungdomstid konstaterer hun at de kunne glede seg over en økonomisk høykonjunktur og utvikling av velferdssamfunnet.
– Vi hadde råd til å eksperimentere, og samfunnet hadde råd til å la oss ture fram. Vi gjorde mye, men møtte egentlig aldri noen sterk motstand. Det er neppe noen tilfeldighet at store deler av ungdomsopprøret utviklet seg til å bli en søken etter gamle, mannlige autoriteter som Marx og Mao – og med bilde av Che Guevara hengende på veggen, sier Suzanne Brøgger.
For sin egen del hevder hun at dissse autoritetene aldri spilte noen dominerende rolle i hennes liv.
– Som ung trodde jeg at vi kunne forandre verden der og da. Med alderen bruker jeg ikke de samme store bokstavene, og uttrykker meg både mer nyansert og subtilt. Men det betyr ikke at jeg har gitt opp troen på at verden lar seg forandre, jeg har bare fått litt større innsikt i at det tar litt lenger tid. Alle våre aksjoner er med på å forandre verden kontinuerlig, slik naturen er i kontinuerlig utvikling. Vi må derfor lære av naturen og la både indre fordypelser og ytre påvirkninger få sin rettmessige plass i vår utvikling.
Sier Suzanne Brøgger, setter hatten på plass og skritter med et vennlig smil ut av biblioteksbaren.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB i mai 1991)
Les også: Suzanne Brøgger – feministikon på besøk
