For noen uker siden lanserte han en ny novellesamling. Denne helgen gir Levi Henriksen ut nytt album og feirer med stort festslipp i Kongsvinger.
– Å skrive bøker og musikk er et håndverk, og noe som for meg har vært heltidsjobb siden 2005. Men selv om jeg kan jobbe i et høyt tempo, er jeg ikke like god til å planlegge. At bok og plate kommer omtrent samtidig er derfor bare tilfeldig. Musikken var planlagt, men novellene kom bare som et stort og uventet kick som trengte seg fram, forklarer den 55-årige forfatteren/musikeren om den korte avstanden mellom høstens novellesamling «Så langt hjemmefra, så nær der jeg bor» og albumet «De utålmodige av hjertet».
Det er sistnevnte som Levi og hans band Babylon Badlands skal feire med konsert og helkveld i Kongsvinger lørdag 12. oktober, i et program som også inkluderer gjøglere, videopremiere, Frelsesarmeen og andre band.
Hyllest til gammel venn
En som dessverre ikke kan komme til festen er mannen Henriksen omtaler som «bror» i platas tittelkutt, Denis «Decay» Kamphaug. Levis venn og gamle bandkompis fra Heart of Mary døde i september i fjor, etter lang tids sykdom.
– Da var mange av låtene allerede ferdige, men etter at han hadde gått bort kom tittelkuttet «De utålmodige av hjertet» veldig raskt. Vi ble kjent da jeg var 16 og han 19., og i år er det 30 år siden Heart of Mary platedebuterte. Denis fikk stor betydning for meg, og han ga meg stor kraft, kommenterer Henriksen som i Babylon Badlands har med seg gitarist Anders Bøhnsdalen. Også han var med i Heart of Mary, og Henriksen beskriver vennskapet mellom Denis, Anders og ham selv som «sånn litt de tre musketerer».
– Som band reiser du hele tida til neste gitarby, hvor du stilles opp mot veggen og risikerer å miste alt hver eneste kveld. Det kan være komplisert, men det kan også skape vennskapsbånd av en helt spesiell type.
Tredje med Babylon Badlands
«De utålmodige av hjertet» er Levi Henriksens åttende album og tredje sammen med Babylon Badlands. På et kutt gjestes de også av Erlend Ropstad, som Henriksen ble kjent med i et 50-årslag i Porsgrunn for tre år siden.
– Jeg var gjest, han skulle opptre. Jeg kjente navnet hans, han hadde lest noen av bøkene mine. Det ble til at vi snakket sammen, og siden har vi holdt kontakt, forteller Henriksen om bakgrunnen for samarbeidet.
Av de ti låtene på albumet har Henriksen skrevet ni, hvorav én sammen med produsent Henrik Maarud. Den siste, som for sikkerhets skyld er albumets første, er signert Vidar Sandbeck. En direkte konsekvens av at Levi Henriksen i fjor ble tildelt Vidar Sandbecks kulturpris.
– Da jeg skulle få overrakt prisen hadde jeg lyst å kvittere ved å framføre en av hans låter. Jeg hadde litt trøbbel med å finne en som kunne passe meg, men da jeg så teksten til «Levebrød» følte jeg straks at den kledde meg. Problemet var bare at jeg ikke hadde hørt låten, så jeg var litt nervøs for at den skulle bli feil likevel. Men da jeg fikk hørt den, kunne jeg smile fornøyd. Den var som skrevet for meg!
Dermed ble den ikke bare framført under prisoverrekkelsen, den kom også med på hans nye album. Jeg-personen i Sandbeck-teksten er en forfatter, og i ytterligere en låt på «De utålmodige av hjertet» har Levi Henriksen trukket inn forfatteryrket.
Musikere mer spennende
Ifølge han selv er dette første gang han har skrevet om forfattere i sin musikk. Men som forfatter har han skrevet mye og ofte om musikere og musikk.
– Forfatteryrket er kjedelig og ensomt. Det er mye mer spennende å skrive om musikere og deres liv og relasjoner til andre bandmedlemmer og publikum. Der skjer det noe hele tida, hevder Henriksen og legger til at det er ytterligere en grunn til at han har kviet seg for å skrive om sitt liv som forfatter.
– Det er ikke akkurat mangel på bøker hvor forfattere skriver om hvor vanskelig det er å skrive. Jeg ser ingen grunn til at jeg skulle skrive nok en bok om en selvopptatt forfatter.
Far og sønn
Det han der i mot har skrevet mye om i novellesamlinga «Så langt hjemmefra, så nær der jeg bor», er forholdet mellom fedre og (ofte voksne) sønner. Og i forlengelsen av det om å miste noen, enten det dreier seg om døden, demens, skilsmisse eller for den saks skyld bare at barna vokser opp og forlater redet.
– Når jeg skriver noveller, setter jeg meg ikke ned for å utforske et bestemt tema. Men ofte er det slik at jeg med den tredje ser et mønster som gjør at jeg skjønner at jeg har en ny novellesamling på gang. Slik var det også denne gangen. Forholdet far/sønn var ikke planlagt, men det og det å savne noen trådte fram som en naturlig akse. Denne høsten er det for øvrig 100 år siden faren min var født, og selv om det er lenge siden han døde er savnet etter ham fortsatt der. På samme måte som jeg kan gripe meg selv i å savne den tida mine nå voksne barn var små. Jeg tror de aller fleste av oss føler et savn over det man har mistet, sier Henriksen.
Pinsevenngutt fra Granli
Uansett hvor i livet hovedpersonene i de ti novellene befinner seg, er de geografisk plassert i den lille bygda Skogli, modellert på Levi Henriksens egen oppvekstbygd Granli. Og akkurat slik som i Levi Henriksens oppvekst, blir det i boka også mange besøk i pinsevennmenighetens bedehus Eben Ezer. Kanskje til og med mer enn vi tidligere har vært vant med?
– Eben Ezer har vel alltid vært til stede i mitt forfatterskap, men mer nå enn før? Jeg vet ikke, jeg har ikke tenkt på det. Men der hvor bedehuset dukker opp, handler det gjerne om bittesmå episoder fra mitt liv som jeg følte kunne passe og som jeg kunne bruke, sier Henriksen.
Troen har alltid stått sentralt i Levi Henriksens liv, og han mener selv at troen er blitt større og tvilen mindre, etter hvert som han selv er blitt eldre.
– Uten at det betyr at jeg betrakter meg som mer religiøs i dag enn før, presiserer han. Samtidig innrømmer han at det å bruke en så stor del av sin tid på rock, å vie sitt liv til «djevelens musikk», ikke alltid har vært like lett.
– Lenge slet jeg med tanken på at mitt verdslige liv ikke var i overensstemmelse med mine kristne verdier. Og kjærligheten til rocken opplevde jeg som et slikt åpenbart konfliktfelt. Jeg hadde nok kommet langt opp i 20-årene før jeg klarte å frigjøre meg fra den tanken. Jeg har likevel aldri tatt avstand fra Jesus eller Gud, og jeg har aldri tatt noe oppgjør med min religiøse oppvekst. Men hvordan jeg lever mitt liv får bli mellom Gud og meg.
Av Leif Gjerstad
Les også: Til himmels med Badlands (intervju fra 2017)
Les også: Når galt blir rett (arkivintervju fra 2011)
