Venn, kollega, tidligere Dagblad-journalist/anmelder og nå frilanser Øyvind Rønning publiserer hver måned noen anbefalinger av nye album på sin Facebook-side. Nå har Øyvind og Leffe inngått et samarbeid som innebærer at hans anbefalinger også vil bli publisert på LeffesLab! De finner du her: Øyvind anbefaler!
Eplet, nesten .
I juryens begrunnelse for tildeling av prisen heter det blant annet at «forfatteren viser mot og vilje til å eksperimentere på premisser hun definerer selv, gjennom prøving og feiling, for å finne nye innganger til poesien. Anna With etablerer et særegent univers der fenomener og uttrykk er håndgripelige i bokstavelig forstand, og tilgjengelige for taktil utprøving … Denne nesten magiske verdenen skriver Anna With fram uten at det tipper over i mystisisme … I Eplet, nesten har Anna With funnet en sin egen vei mellom det lekne og det lærde, mellom det nyfikne og det stringente, mellom det løsslupne og det tilskårne»
LeffesLab intervjuet With da boka kom ut i fjor vår. Det intervjuet finner du her
– Å stå og synge rock i 60-70 minutter klarer jeg ikke mer, sier Krohn i samtale med iTromsø-journalist Egon Holstad, i avisas musikkpodkast Feedback.
I podkasten forteller Krohn at han kollapset for fem år siden.
– Jeg fikk ikke puste, så jeg ble lagt inn på sykehus og hadde pustemaskin og ledninger i hue og ræva og alt mulig. Så da jeg kom ut på tredje dagen hadde jeg svart på hvitt at jeg har kols og astma og femti prosent halvert lungekapasitet, sier han.
Selv om Michael må steppe ned som Raga-vokalist, fortsetter det legendariske bandet med Krohn i sine rekker. Nå som rytmegitarist, mens Ivar Eidem overtar vokalistrollen.
Den norsksvenske trioen har base i Oslo og fortid i band som Seven (Annette Gil og Ole Tom Torjussen) og Hederos & Hellberg (Mattias Hellberg). Både Gil og Hellberg har gitt ut egne album det siste tiåret, samtidig som Hellberg gjennom mange år har vært både Håkan Hellströms og Erlend Ropstads faste turnégitarist.
Men nå er det Pink Nun som gjelder, og fredag lanserte de debutalbumet «Pink Nun» med en forrykende konsert på Last Train. Bandet beskriver selv sin musikk som «catchy, dansevennlig og energisk rock», og vedgår at de er inspirert av «nyveiv, rock og pønk». Kanskje ikke noe som sprenger nye grenser, men med Annette Gil som vital vokalist og Mattias Hellberg som frenetisk gitarist i front og en tett, herlig svingende rytmeseksjon bak, leverte de et energisk og levende show som lover godt for framtiden.
Ikke mennesker jeg kan regne med .
I begrunnelsen for Kritikerlagets kåring heter det blant annet at «Ikke mennesker jeg kan regne med» er kommunerådgiveren og tobarnsmoren Linda Hansens 400 sider lange utbasunering om sviket fra partneren gjennom 20 år, og det påfølgende bruddet.
Hvordan slipper Andreassen unna med noe sånt, kan man lure. Utroskap og familieoppløsning er romanmotiver nesten like gamle som sjangeren selv. Årsaken er naturligvis at måten historien er fortalt på, er uvanlig frisk (…) Den uhøytidelige framferden tillater fortelleren å undersøke store følelser – bitterhet over at livet ble som det ble, sorg over tapt fellesskap – uten at resultatet er pompøst.
Prisen for beste sakprosabok for voksne ble tildelt Sigurd Hverven for «Hegel. En ganske enkel bok om en vanskelig filosof» (Dreyer), mens beste oversettelse ble tildelt Thea Selliaas Thorsen for «Metamorfoser» av Ovid (Gyldendal) og beste barne- og ungdomsbok ble tildelt Per Dybvig for «De står i kø» (Aschehoug). I tillegg fikk Kåre Bulie prisen som Årets litteraturkritiker 2025.
02.03 I år fyller Astrid Lindgrens kjære Pippi Langstrømpe 80 år. Det feirer Laleh med den nye bursdagssangen «Hurra».
Den første boka med Pippi Langstrømpe ble utgitt i november 1945, men bursdagen feires tradisjonelt 21. mai. Det er bursdagen til Astrid Lindgrens datter Karin, og det er den dagen 1945 som hun fikk det første Pippi-manuset av sin mor.
80-årsfeiringa av Pippi vil bli markert på mange måter utover året, både med utstillinger og arrangementer på biblioteker og ambassader. Til bursdagen i mai vil det også slippes en animert video av Lalehs «Hurra».
Som tittelen antyder er tv-dokumentaren basert på Bonos selvbiografi «Surrender: 40 Songs, One Story» fra 2022, supplert med opptak fra turneen Bono gjorde i kjølvannet av bokutgivelsen. I tv-dokumentaren vil Bono også framføre noen U2-låter solo, samtidig som tidligere ikke publiserte opptak fra hans Surrender-show på Beacon Theatre i New York vil bli vist.
17.02: I dag er det 50 år siden AC/DC ga ut sitt første album «High Voltage». Siden den gang er Angus Young & Co blitt en institusjon, og da billettene til konserten med bandet i Oslo i august nylig ble sluppet, tok det bare 25 minutter før alle 55.000 billettene var revet vekk og utsolgt-skiltet ble satt opp.
«High Voltage» kom året etter at AC/DC ble dannet, men kun i hjemlandet Australia. Der ble den ikke mer enn en middels stor hit (14. plass på albumlistene), mens oppfølgeren «T.N.T.» (også utgitt kun i Australia) seinere samme år nådde andreplass. Det vekket interesse også i utlandet, og vinteren 1976 skrev Sydney-bandet internasjonal platekontrakt med Atlantic. Og som seg hør og bør startet Atlantic med debuten «High Voltage», men skapte litt forvirring ved å skifte ut de fleste kuttene fra den originale Australia-utgaven. Det kunne uansett ikke forhindre at AC/DC i løpet av kort tid etablerte seg som et av verdens ledende hardrockband. Noe billettsalget til konserten på Bjerkebanen i Oslo tyder at de fortsatt er.
11.02: «Vad som än händer, fortsätt spela» pleide Ulf Dageby å si til sine medmusikanter i Nationalteaterns Rockorkester. Men da Dageby (80) døde for et drøyt halvår siden var det få som trodde på en fortsettelse, og bandets planlagte konserter i fjor høst ble som forventet avlyst.
Nå er det likevel klart at bandet til våren gjør tre konserter uten sin avdøde musikalske leder, under navnet Rockorkestern fortsätter spela Nationalteatern, med klar referanse til en av sine best kjente låter «Vi fortsätter spela rock’n’roll, men vi håller på att dö» (1980).
Den første konserten med Rockorkestern finner sted på Nalen i Stockholm 8. mai, før de spiller på Pustervik i Dagebys hjemby Göteborg på hans bursdag 10. mai. Den tredje og siste konserten blir i Lund 16. mai.
Blant musikerne finner vi for øvrig Oslo-bosatte Mattias Hellberg, som i et tiår etter Totta Näslunds død i 2005 var Nationalteaterns faste hovedvokalist.
I sin begrunnelse for prisen skriver juryen at «Stipendiet till Fred Åkerströms minne går till en artist som kom ur punk och rock, men som redan tidigt visade sin kärlek till den svenska visan, något som senare följts upp på otaliga sätt. Det skadar heller inte att han många gånger prisat Freds verk och därtill med sin omisskännliga röst även skapar associationer till Freds sätt att gestalta de som han tolkade. Inte minst kombinerar årets vinnare musik och engagemang i allehanda samhälleliga frågor, som miljöfrågan. Allt drivet av en glöd som sträcker sig långt utanför det egna jaget och artisteriet, även detta likt Fred Åkerström.»
Fred Åkerström (1937-1985) fikk sitt store gjennombrudd på 1960-tallet, og sto sammen med Cornelis Vreeswijk og Olle Adolphson i spissen for den svenske visebølgen for et drøyt halvt århundre siden.
Den kanadiske musikeren ble født i Windsor i Ontario, men startet sin karriere i byen London i samme provins. Det var her han i 1961 ble rekruttert av Ronnie Hawkins og Levon Helm til bandet The Hawks. I løpet av det neste året ble The Hawks forsterket med Robbie Robertson, Rick Danko og Richard Manuel, og etter å ha brutt med Hawkins traff de i 1965 Bob Dylan og ble hans turnéband det neste året.
De var også i studio sammen med Dylan, før gjengen i 1968 platedebuterte på egen hånd som The Band med albumet «Music From Big Pink». Det innledet en enestående karriere som i 1976 endte med avskjedskonserten «The Last Waltz» som ble dokumentert av Martin Scorsese i den legendariske konsertfilmen ved samme navn.
Etter The Band jobbet Hudson mye som studiomusiker og med filmmusikk, men ga også ut to egne album. Sin siste offentlige opptreden gjorde Hudson i New York i april 2023.
