Det blir sagt at musikktekster ikke kan stå uten musikk. Likevel er det nettopp det de gjør i den nye, norske boka «Norsk pop-poesi».
Det er journalist og NRK-programleder Mona B. Riise som har gjort dette dypdykket ned i den norske sangskatten og kommer opp igjen med et drøyt hundretall sangtekster, fra Karpe Diem til Bjørn Eidsvåg, fra Aurora til Anne Grete Preus og alt derimellom.
De aller fleste tekstene presenterer hun bare utdrag fra, men ellers blir de stående slik de er, uten noen nærmere forklaring. Dermed gir de også liv til spørsmålet om tekstene er uløselig knyttet til melodien eller om de kan betraktes som pop-poesi som står godt på egne bein? I de aller fleste tilfellene blir svaret et klart nei, tekst og musikk hører sammen. I hvert fall trenger teksten musikken for å skape og fargelegge de følelsene som gir dem mening.
Gode kortintervjuer
Derfor blir det mest interessante i boka når Riise tar for seg enkelte tekstforfattere og i intervjuform lar dem kort fortelle om sin tilnærmingsform til egne musikktekster generelt og historiene bak utvalgte låter spesielt.
Det blir både fornøyelig og interessant å lese om Lillebjørn Nilsens bruk av byen, Stein Torleif Bjellas bruk av bygda, Kjartan Kristiansens bestrebelser på å skrive noe som kler Prepple, Lars Lillo-Stenbergs følelse av naivisme-stempelet som et stengsel, Kari Bremnes forståelse av ordets kraft og Frida Ånneviks forståelse av seg selv gjennom tekst.
Foruten disse har Riise også intervjuet Michael Krohn, Kaja Gunnufsen, Odd Nordstoga og Lars Vaular til «Norsk pop-poesi». Utvalget er Riises høyst subjektive, basert på «den norske musikk hun kjenner» mer enn nødvendigvis egne favoritter.
Personlig og leservennlig
Det, sammen med de korte, kapittelvise og tematiske innledningene, gir boka et personlig og leservennlig preg. Men selv om det ikke nytter å krangle om det subjektive, er det likevel en del norske ordkunstnere som jeg savner i en bok som dette.
«Norsk pop-poesi» kunne gått mer både i bredde og dybde uten å miste sitt personlige preg, samtidig som den ville tjent på litt mer differensiering. Med over 100 tekster i utdrag skinner noen nødvendigvis mer enn andre, slik at noen fortjener mer oppmerksomhet enn andre. Min personlige favoritt? Kjartan Kristiansens emosjonelle «Tyven Tyven».
Av Leif Gjerstad
