Egentlig kan ikke Joakim Thåström tenke seg noen annet liv enn som låtskriver og artist. Det måtte i tilfelle være som eier av et bokantikvariat eller som trailersjåfør.
Rett før månedsskiftet kom Thåström med boka «Texter», hvor over 200 av 62-åringens tekster er samlet og ledsages av mange tidligere ikke publiserte fotografier. Den vanligvis nokså mediesky svensken har i den anledning stilt opp til boksignering både i Stockholm og Göteborg, og interessen var begge steder formidabel. I Stockholm tok signeringen på Rönnells antikvariat tre timer, og i Göteborg meldes det om en kø som strakk seg 170 meter bortover fortauet utenfor Bokmässans lokaler.
I tillegg har Joakim Thåström latt seg intervjue av Sveriges Radio, og det er i dette 50 minutter lange intervjuet Thåström hevder at dersom han ikke var låtskriver/artist ville han helst enten drive et bokantikvariat eller være trailersjåfør.
– Det siste mest på grunn av et romantisk syn på landeveiens riddere, og følelsen av alltid å være i bevegelse, sier Thåström i det 50 minutter lange intervjuet med Martin Wicklin for Sveriges Radio.
Hele programmet kan du høre her, mens du under kan lese et lit utdrag fra intervjuet!
Om oppveksten i Högdalen i Stockholm:
– Som ung spilte jeg fotball og ishockey, mistrivdes i skolen og digget Rolling Stones. Da jeg ble gammel nok ventet jeg framfor alt på bedre tider, for jeg opplevde livet i Högdalen som grått. Det var et stengt miljø, en drabantby med folk som pendlet mellom jobb inne i byen og stolen foran fjernsynet om kvelden.
Om familien:
– Min mor var fantastisk, men relasjonen til min far var ikke så god. Utover det har jeg ikke lyst til å si så mye. Begge mine foreldre er døde, men jeg har en søster og en bror som lever, og det ville bli helt feil overfor dem om jeg skulle brette ut min families liv.
Men avstanden mellom foreldre og barn som preget mange familier den gangen, førte meg til pønken. Den fungerte som en god ventil, som en slags primalterapi.
Om Ebba Grön:
– I mai 1977 så jeg The Clash på Gröna Lund. Det var som noe jeg aldri noensinne hadde opplevd! Det var en voldsom befrielse som fortalte meg at hvem som helst kan spille og hvem som helst får lov til å spille.
To måneder seinere startet vi Ebba Grön. Det føltes helt fantastisk forløsende, som om det var dette jeg hadde ventet på hele mitt liv. De tre første årene med Ebba var som å sveve to desimeter over bakken. Men så kom to kjedelige år. Det føltes slitsomt å bli en offentlig person. Å bli gjenkjent og å bli skrevet om kan være vanskelig å håndtere for 22/23-åringer, og spesielt Fjodor gikk lei hele «stjernegreia». Så i 1983 var det slutt.
Om Imperiet:
– Som band var vi større enn Ebba Grön, men det opplevdes også som mer ensomt. Mens Ebba Grön var et genuint kollektiv med medlemmer som kjente hverandre fra før, var Imperiet et mer konstruert felleskap. Det ble mer som et vanlig rockeband, og det ble større fokus på meg. Vi manglet den gudeskapte personlige kjemien, og uten å forstørre avstanden fungerte vi ikke så altfor godt sammen. Mange band har det slik, men klarer likevel å holde på kreativiteten og fortsette. Vi klarte det ikke. På scenen funket vi veldig bra, men vi hadde mer trøbbel med å finne ut av det i studio.
Om å flytte fra Stockholm til Amsterdam:
– Etter Imperiet hadde jeg et intenst behov for noe nytt. I hele 20-årene hadde livet handlet om turneer og studioer, turneer og studioer. Jeg ville bryte ut av det mønsteret, og rastløsheten i meg ville vekk fra Stockholm. Jeg ville ikke risikere å bli gammel og aldri ha bodd et annet sted enn i Stockholm.
Om den selvbiografiske nyorienteringen på 2000-tallet:
– Igjen hadde jeg blitt trøtt på meg selv og mitt liv. Jeg hadde lagd høylytte plater med masse energi og larm. Nå var jeg lei opplegget, jeg var trøtt på å skrike. Jeg stengte av og bestemte meg for bare å ta den tida det måtte ta.
Jeg ville ikke tilbake før jeg hadde noe som føltes naturlig å gå inn i, og det fikk jeg da jeg flyttet tilbake til Stockholm fra København. Jeg hadde ikke bodd i hjembyen min på nærmere ti år, og da jeg kom tilbake var det som å få hele oppveksten i trynet, med anledning til å reflektere over oppveksten. Det føltes helt ok, og kreativt føltes det veldig bra.
Om rastløshet:
– Jeg har alltid vært rastløs, og jeg tror det kan spores tilbake til det ikke-mobile livet jeg som ung opplevde i drabantbyen. Jeg lengtet alltid bort, til noe annet, enten det bare var til byen eller ut i verden. Dessuten kan det handle om en gammel turnéskade, med et nytt sted hver dag. For meg oppleves ikke det som så merkelig, og kreativiteten trives med forflytninger, med å være på vei.
Om tekstene:
– De er ikke hugget i stein og må ikke overtolkes. Det er jo bare noe du skriver i øyeblikket, og de må romme noe slags spontanitet.
Jeg er fornøyd med en gammel tekst så lenge gjensynet ikke gjør at jeg får vondt i magen. Det skjer dessverre en del ganger. En tekst jeg fortsatt liker godt er «Beväpna mig med vingar». Den tar meg et sted, den byr på en forflytning.
For meg er det en nødvendighet å skriv, og jeg har aldri vurdert å gjøre noe annet. Det måtte være å ha et bokantikvariat eller å være trailersjåfør. Jeg har et romantisk bilde av livet som trailersjåfør, som landeveiens riddere som alltid er på vei.
Om å bo i Stockholm:
– Det er hjembyen min. Innimellom kan jeg føle den er trist, men det er der vennene mine bor. Jeg har også prøvd litt å bo på landet, med en liten skrivestue og alt det der. Det funket ikke. Jeg trives godt alene, men der ble jeg ensom på feil måte. Det var kaldt, det blåste og det var mørkt. Jeg trives bedre i byen, og i dag har jeg en leilighet i Stockholm og leier én i Berlin. Så reiser jeg mellom dem.
Av Leif Gjerstad
Les også: Centralmassivet (plateanmeldelse)
Les også: Imperiet i angrepsposisjon (arkivintervju fra 1983)
