(Uppsala): Thåström har påbegynt et nytt kapittel i sin lange karriere, med nytt band og ny instrumentering. Det er annerledes, men også lett gjenkjennelig. Og framfor alt: det er knallbra.
Før jul slapp Thåström sitt nye album «Dom som skiner», med ni låter der gitarene er tonet ned og synthene står sentralt. Han var drittlei gitarer, forklarte han i et intervju med danske Politiken, samtidig som han fortalte at han av samme grunn hadde skiftet band.
Nyorienteringen funker helt utmerket på albumet, men spørsmålet gjensto hvordan det nye ville passe sammen med det gamle, når Thåström skulle presentere begge deler live. Nå vet vi svaret. Den utsolgte turnépremieren for 2500 i Fyrishov i Uppsala ble en kvalifisert triumf. Balansen mellom gammelt og nytt samt hits og mer odde ting funket utsøkt, mens Thåströms sterke identitet og karakteristiske stemme knyttet de ulike elementene sammen til en helstøpt og til tider hypnotiserende opplevelse.
Allerede i åpningen med «Isbergen» (fra det nye albumet) skisserte den 65-årige svensken (har bursdag i dag, søndag 20. mars!) landskapet han ville ta oss med inn i. Nykommeren Henrik Nilssons bass var ekstra pågående og fikk på mange måter overta rollen til ex-medlem Pelle Osslers konfronterende gitarer i Thåströms gamle band, samtidig som to keyboards (Niklas Hellberg fra gamlebandet og nytilskuddet Stefan Brisland) fra hver sin kant vevde stemningsdefinerende lydtepper.
Det dannet på mange måter mønsteret for den to timer og ti minutter lange konserten, der de to keyboardene noen ganger søkte et harmonisk fellesskap, andre ganger kontrasterte hverandre. Men uansett uttrykk alltid som noe Thåström kunne lene seg mot, der han i kjent spastisk stil fektet med fingre og arme, krøket seg sammen og med sedvanlig vokal intensitet vrengte sjela som det gjaldt liv og død.
Og det til tross for at hans tekster i det ytre gjerne helst framstår som hverdagslige dagboksbetraktninger. Men, det er vel her vi kan snakke om alt som rommes mellom linjene?
I løpet av de to timene og ti minuttene konserten varte rakk Thåström gjennom 23 låter. Som forventet med god plass til låter fra det nye «Dom som skiner»-albumet (fem derfra), og med en miks og sekvensering som røper at Thåström på sin ferd mot noe nytt er i det litt utålmodige hjørnet.
Det kan eksemplifiseres med at vi allerede tidlig i settet fikk en gripende versjon av Thåströms største hit «Fanfanfan», der desperasjonen i uttrykket økte for hvert vers, fram til han i klimakset klamret seg til mikrofonstativet som en livbøye. Og da han derfra gikk rett over i en tung, sugende og suggestiv versjon av «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce» kan jeg knapt huske å ha hørt ham mektigere og mørkere tidligere. Sammen med den litt nyere «Bluesen i Malmö» som kom midtveis i settet framsto dette som Thåström på sitt aller beste!
Lyssettingen var enkel og effektiv, der nedsenkbare spotter forsiktig lyste opp den (ofte) tåkelagte scenen og slik forsterket den litt mystiske og skjebnesmettede stemningen Thåström iscenesetter.
Med den nye band-sammensetningen blir lydbildet naturlig nok litt annerledes enn gamle Thåström, likevel uten at avstanden oppleves som så altfor stor. En av grunnene til dette kan være at når han nærmer seg den elektroniske «kling klang-musikken (som han selv omtaler det som i en av de nye sangene), har han samtidig søkt seg litt i retning jazz (a la «Stora långa gatan») og gospel. Et grep som gir den kalde elektronikken en annen valør og varme, og som gir den nye låten «Södra korset» et klart soulstenk som i Uppsala fikk den til å framstå som en ny, potensiell Thåström-klassiker.
Apropos gamle klassikere har han renset opp en del siden sist, men gamle Imperiet-fans fikk i det minste mulighet til å teste allsangmusklene i «Kriget med mig själv» og «C.C. Cowboys». Sistnevnte skrevet i en helt annen tid og i en helt annen kontekst, men plukket fram nå (for første gang live siden 1999!) som en klar kommentar til den pågående krigen i Ukraina.
Den kom litt symbolsk plassert som det nest siste av seks ekstranumrene, etter at tittelkuttet «Dom som skiner» og singelen «Papperstunna väggar» hadde innledet encore-avdelingen som en like sjelfull som kraftfylt styrkedemonstrasjon. Ikke minst gjelder dette «Papperstunna väggar», selv om vi akkurat her savnet Titiyos sjelfulle koring fra plateversjonen.
Skal vi lage litt ekstra symbolikk av Thåströms avskjed denne kvelden, er det fristende å peke på avrundingen med «C.C. Cowboys» og tittelkuttet fra forrige album «Centralmassivet» som de to siste låtene. «C.C. Cowboys» som en bitende kommentar til imperialistisk krigføring (enten den kommer fra vest eller øst), etterfulgt av den rolige, ettertenksomme og sårt vakre «Centralmassivet» med de megetsigende tekststrofene «Om vi nånsin behövt ett mirakel/Så kan det få komma nu».
Godt sagt og sunget, Thåström!
Av Leif Gjerstad
Les også: Han som skinner (plateanmeldelse, «Dom som skiner»)
Thåströms pågående «Dom som skiner»-turné startet på Fyrishov i Uppsala fredag 18. mars og setter sluttstrek på Avicii Arena (Globen) i Stockholm 21. mai. Turneen teller i alt 17 konserter, hvorav én i Norge: Oslo Spektrum 7. mai.
