(Intervju første gang publisert november 1987)
Oslo: – Vi holdt på å gå i den klassiske rock’n’roll-fella, nemlig å tro på vår egen fortreffelighet, åpner Mike Peters helt uoppfordret og åpenhjertig vår samtale om The Alarm.
– Presset om å leve opp til egne og andres høye forventninger, resulterte i at vi tida rundt utgivelsen av «The Strength» i 1985, ble litt for opptatt av salgstall, anmeldelser, konsertrespons. Ting som bare avsporer deg fra det som virkelig betyr noe: musikken.
– Med vår nye LP «Eye Of The Hurricane» slutter vi sirkelen. Sammenliknet med vår forrige LP «Strength», er denne mye mer naken og personlig. Ingen overdubs på gitarer, og mer eller mindre spilt inn live i studio, etter først å ha øvd inn stoffet på en tre ukers turné. Den er derfor mer i tråd med det The Alarm startet som: et upretensiøst walisisk band som skriver om den virkeligheten vi kjenner til og som ekter forskjellige musikalske stilarter uten å miste sin egen identitet av syne.
Pause
For The Alarm resulterte dette i en liten pause og selvransakelse hjemme på kammerset i Wales. Og takket være dette vant gruppa tilbake til det rette sporet og – skal vi tro Mike Peters – til ny glød. Men en glød som skal markeres noe mer diskret enn slagordsimaget som har fulgt The Alarm siden gjennombruddet med LPen «Declaration» og singelen «Stand Up» i 1984.
– Vi vil fremdeles være et band som mener noe om aktuelle temaer i vår musikk, og vi ønsker fremdeles å være et slags alternativ til den fabrikkerte og holdningsløse popen som preger dagens engelske listemusikk. Men engasjementet må vokse fram spontant av noe ektefølt, og ikke fordi vi føler at The Alarm er forpliktet til å mene noe vesentlig i hver eneste sang. Slik vi nesten endte opp, forklarer Mike som utallige ganger har opplevd at The Alarm sammenliknes andre frittalende grupper som U2 og The Clash.
Egen identitet
– Men slikt spiller ingen rolle. Jeg har stor respekt for U2 og er god venn med Bono, men som musiker må det overordnede målet uansett være å skape en egen identitet, uavhengig av andre, erklærer Mike Peters som bokstavelig talt vendte blikket hjemover ved forberedelsene til den nye LPen.
– Den virkelige Mike Peters er ikke den musikeren som du treffer på turné. Den virkelige Mike Peters er tvertimot den du finner mellom slagene, med et helt normalt og alminnelig liv hjemme i Wales. Derfor prøvde jeg ikke å skrive noen nye låter da vi turnerte I fjor. Jeg ventet heller til turneen var over, og kjørte så rundt i Wales med gitar og videoopptaker. Omgivelsene sørget for inspirasjon, og jeg satt så å si oppi fjellsidene og skrev om livet som utfoldet seg i dalene under meg. Aller helst bør kanskje The Alarms nye LP lyttes på mens man kjører rundt i Wales. Som soundtrack til det man ser, avslutter en vennlig smilende Mike Peters som kommer tilbake til Norge i begynnelsen av januar. Da sammen med resten av bandet for å holde konsert.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i november 1987. Denne versjonen er hentet fra Stavanger Aftenblad, 16. november 1987)
