(intervju opprinnelig publisert juni 1992)
Göteborg: – Vi har holdt sammen i femten år nå. Selv om det er vanskelig for meg å vurdere vår egen rolle, er jeg stolt over mye av det vi har gjort. Ikke alt, men mye. Og «Achtung Baby» og vår pågående turné har styrket troen på at vi fremdeles har mye å gi. Smiler David Evans – bedre kjent som The Edge, gitaristen i U2.
Mandag spilte bandet sin første av tre konserter i Sverige. Da NTBs utsendte treffer den 31-årige U2-gitaristen bak scenen i Göteborg, surrer det av travel aktivitet rundt oss. Gruppa har nettopp gjort unna sin soundcheck, og mens bandets lys- og lydfolk tar en siste sjekk for å forsikre seg om at alt er i orden før konserten, tar The Edge seg tid til en liten matbit.
– Dette er vår 50. konsert på turnéen siden starten i januar, og foreløpig har det vært veldig gøy. Ikke minst fordi det utpregede visuelle showet representerer noe nytt for oss, forteller The Edge. Til tross for nærmere 30 grader i skyggen og en rykende varm suppe på bordet beholder han lua på hodet, i håp om å skjule en truende måne.
Krever disiplin
U2s nye sceneshow med Trabant-bilmodeller dinglende ned fra taket og video og TV- skjermer som flimrer og pulserer gjennom nær sagt hele showet, binder bandet musikalsk mer enn tidligere. Men The Edge ser ikke dette som noe større problem.
– Det var litt vanskelig til å begynne med, men etter to-tre ukers intensiv øving gikk det greit. Og fordelen med å synkronisere musikk og bilder slik vi nå må gjøre, er at du blir enda mer skjerpet og disiplinert, sier han.
Overfor NTB beklager The Edge at Norge ikke sto på spilleplanen i denne omgang.
– Jeg vet at Oslo Spektrum opprinnelig sto på planen, men jeg aner ikke hvorfor det ikke ble noe av. Derimot er jeg ganske sikker på at vi kommer til Norge neste sommer, sannsynligvis i august. For mens vi nå nesten bare spiller innendørs, har vi tenkt en større utendørsturné neste år, med en stor gratiskonsert hjemme i Dublin i september som avslutning, forteller The Edge.
Han ler høyt når vi spør om det er sant at U2planlegger en ny plate allerede i 1993, slik ryktene vil ha det til.- Synes du det ser sånn ut? Med bare tre måneders turnépause før neste høst? Nei, det har jeg definitivt ingen tro på!
Pompøse?
Første gang undertegnede så U2 var i Dublin sommeren 1980, noen få måneder før deres oppsiktsvekkende debutalbum «Boy» kom. Siden den gang har mye skjedd, og U2 har i mange år blitt omtalt som «verdens viktigste rockeband». Elsket av millioner, men også hånet av enkelte for å være så altfor pompøse i sin iver etter å «frelse» omgivelsene.
Den negative kritikken kom virkelig til syne etter at «The Joshua Tree»- albumet i 1987 vokste opp i himmelen, slik at U2 fikk pustevansker. I et forsøk på å komme ned på bakken igjen kom de året etter med «Rattle And Hum», dobbeltalbumet hvor de vendte blikket mot mer jordnære amerikanske røtter enn bandet noen gang er blitt assosiert med. Men enkelte betraktet hele «Rattle And Hum»-prosjektet som det endelige bevis på at U2 var en oppblåst gruppe.
– Mye av kritikken var misvisende, men samtidig hadde vi nok godt av det. Den bidro til ønsket om å knuse hele myten om oss som de store rockstjernene, og resultatet ble «Achtung Baby», som bryter med det meste vi tidligere har gjort, kommenterer The Edge. Han innrømmer at dette bruddet var vanskelig.
– Tidligere har vi som regel visst hva vi ville. Denne gangen visste vi bare hva vi ikke ønsket. Det skapte en usikkerhet i bandet, og i begynnelsen av studiooppholdet i Berlin tvilte jeg flere ganger på om det var vits i å fortsette. Om ikke det eneste fornuftige ville ha vært å oppløse bandet? I dag er jeg selvfølgelig glad for at vi ikke ga opp før omslaget kom etter omlag to uker. Da ble den famlende usikkerheten erstattet med en visshet om at vi var på sporet etter noe som kunne bli vår beste plate hittil.
Viktige kursendringer
Da U2 spilte i Norge første gang, på Kalvøya-festivalen i 1983, forskrekket bandet frammøtte journalister etter konserten ved å erklære at de var oppløst. Før blekket var tørt beroliget de imidlertid med å tilføye at de skulle fortsette sammen, men at deres da aktuelle (og tredje) plate «War» representerte slutten på en fase. Til neste plate skulle de gjenoppfinne seg selv og søke nye uttrykk. En erklæring med et innhold til forveksling likt det gruppa nå synes å ha gjennomgått med «Achtung Baby».
– Det var helt andre grunner til ønsket om kursendring den gang, men det essensielle er uansett at kursjusteringer er nødvendige for at grupper ikke skal stagnere. Noen gang kommer endringene av seg selv, mens man andre ganger må hjelpe til mer aktivt. «Achtung Baby» var som nevnt en bevisst kursforandring, men samtidig er den også uttrykk for en naturlig utvikling.
– Vi spilte inn store deler av plata i Berlin, og med den nye og vanskelige situasjonen som det gjenforente Tyskland opplever, ville det vært merkelig om det ikke satte et visst preg på musikken. Samtidig som «Achtung Baby» også reflekterte våre tanker rundt bandets framtid samt våre egne liv hjemme i Dublin, sier The Edge som nylig har gjennomgått en skilsmisse.
Skilsmisse og poteter
– Mange trekker fram nettopp din skilsmisse som en av hovedårsakene til at «Achtung Baby» inneholder nokså mange desillusjonerte tekster og til tider desperat skrikende musikk?
– Det stemmer sikkert – det også, slik alle andre opplevelser og erfaringer vi gjør filtreres gjennom vår musikk, kommenterer The Edge og viser tydelig at han ikke synes dette er noe tema som han ønsker å diskutere ved spisebordet. Derfor vender han i stedet behendig oppmerksomheten mot tallerkenen med purreløksuppa foran ham på bordet.
– Jøss, har du sett så mange poteter de har puttet oppi denne suppa! Jeg trodde bare det var hjemme i Irland som folk var så fattige at det er blitt en tradisjon å drøye ut maten med poteter, smiler The Edge før han avslutter matpausen med kaffe og røyk.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB 09.06.1992)
