(Los Angeles): Panorama-vinduene bød på suveren utsikt over Hollywood, men det var senga, av typen pompøs US-giant-king-size, jeg var mest opptatt av.
Alle har vi våre rutiner, og for meg handlet nye hotellrom om aller først å sjekke telefonlinjen. Det var jo den som på 1990-tallet var livslinjen, det var gjennom den vi fikk sendt stoffet hjem.
Og her luktet det trøbbel. Telefonkontakten var gjemt bak den enorme sengegavelen, og hele monstersenga måtte trekkes fram, før jeg kunne koble meg opp med laptopen. Med hendene i et fast grep på overkanten av gavelen rugget jeg langsomt fram og tilbake, mens jeg telte ned mot det store nullpunktet, da all kraft skulle kanaliseres i å få senga skjøvet den nødvendige halvmeteren ut på gulvet.
Én-og-to-og-TRE!!!
Sekundet etter tumlet jeg bakover i en desperat kamp for å gjenfinne balansen. Alt hadde gått galt. Senga sto fortatt på samme plass, men på sengeteppet lå nå sengegavelen, mens murpuss i større og mindre biter dekket teppe og gulv. Og på veggen gapte fire store kratre, for gavelen hadde ikke vært festet til senga, bare veggen. Og telefonuttaket? Satt selvsagt bak senga, fortsatt like utilgjengelig.
Det ble mye banning, mens jeg så for meg reaksjonen i resepsjonen når de fikk beskjeden om et rasert hotellrom. For å utsette det ubehagelige noen minutter, tok jeg kofferten bort til den vegglange garderoben. Men der ventet neste overraskelse: en sort dress, med et par svarte sko og en sort dokumentmappe fylt med papirer stående under. Hadde hotellet gjort en dobbeltbooking? Eller hadde jeg gjort en dobbelttabbe og rasert «feil» rom?
Det var bare å ringe resepsjonen. Høflig fortalte jeg om dressen, skoene og dokumentmappa, og etter et lettere sjokkert «oh, dear!» kunne resepsjonisten raskt konstatere at den forrige gjesten måtte ha glemt sakene sine.
Og responsen over at jeg hadde varslet dem lot ikke vente på seg. «Thank you very much, sir!» og andre takkefraser ble framført flere ganger, før han spurte om det var ok at de sendte en mann opp for å hente de gjenglemte sakene?
Noe jeg bekreftet, samtidig som jeg mannet meg opp til å fortelle om bombenedslaget på rommet: «And by the way, I had a slight accident. When I tried to move the bed, the wall came down», startet jeg forsiktig og fryktet det verste.
Bare for å bli møtt med ett «No problem, sir! Don’t worry! Vi fikser veggen og gir deg et nytt rom.» Etterfulgt av frasen jeg allerede hadde rukket å bli så glad i:
«And thank you very much, sir, for informing us about the luggage. We really appreciate that!».
Av Leif Gjerstad
Les også: Rhythm, country & blues (artikkel publisert i forbindelse med Los Angeles-oppholdet som er omtalt i denne saken)
(Artikkel første gang publisert i Journalisten 15. april 2011)
Les flere Leffe-saker her!h
