Egentlig kan jeg ikke fordra å sette opp «beste»-lister. Jeg blir litt for mye eselet som står mellom to stakker og ikke klarer å velge. Det er en like vanskelig som utmattende prosess å gjøre det store valget – og ikke blir det mindre utmattende av alle diskusjoner og «second thoughts» etterpå heller.
Likevel. Likevel lot jeg meg lure da Q i sitt marsnummer har latt en rekke av sine skribenter sette opp hver sin liste over de ti beste debutalbumene gjennom tidene. Noen ganger nikket jeg gjenkjennende, andre ganger litt forundret og atter andre ganger klasket jeg bladet forbannet i bordet og ropte «det kan du faen ikke mene!».
Og mine sinte brøl hørtes tydeligvis hele veien bort til Q-redaksjonen i London, for like etter fikk jeg den klare beskjeden derfra om å sette opp min egen liste over tidenes beste debutplater. Jeg torde ikke annet, så her er mitt bidrag:
- Patti Smith «Horses»
- Velvet Underground & Nico «Velvet Underground & Nico»
- Television «Marquee Moon»
- Leonard Cohen «Songs of Leonard Cohen»
- The Strokes «Is This It»
- R.E.M. «Murmur»
- The Doors «The Doors»
- Jeff Buckley «Grace»
- Suede «Suede»
- King Crimson «In the Court of the Crimson King»
Også på blokka:
Så var det det å velge alle da. Alle de over forsvarer helt klart sin plass på en slik liste, men det gjør vel i grunn disse ti også:
Nick Drake «Five Leaves Left», The Stooges «The Stooges», Steely Dan «Can’t Buy Me A Thrill», The Band «Music From Big Pink», The Clash «The Clash», Pink Floyd «Piper at the Gates of Dawn», Talking Heads «77», Joy Division «Unknown Pleasures», The Ramones «The Ramones», Arcade Fire «Funeral»
Av Leif Gjerstad
PS! På oppfordring har jeg nok lagd tilsvarende lister ved flere tidligere anledninger. Et kikk på en slik tidligere listevil sikkert vise flere avvik i forhold til den jeg publiserer nå. Men det tar jeg ikke noe selvkritikk på. Tvertimot beviser vel bare det hvor umulig det er å sette opp en beste-debutalbum-liste en gang for alle!
