I utgangspunktet har kanskje ikke Erlend Ropstad og Girl in Red så altfor mye felles. Men noe er det selvsagt. Slik som at begge har gitt oss hvert sitt flotte album i april.
Størst forventning var det selvsagt til 22-årige Marie Ulven, som ubeskjedent har uttalt at hun som Girl in Red skal legge hele verden for sine føtter og farge den rød. Og som etter lang tids opphaussing endelig har et album ute til bedømning.
Da blir det noe noe helt annet med Erlend Ropstad, den 46-årige «sliteren» som det siste tiåret har jobbet seg alt høyere opp i hierarkiet med en rekke gode plater. Vårens album med ham er det åttende i rekken siden debuten i 2007.
Girl In Red «if i could make it go quiet»
2 1/2 år etter at hun ble kåret til Årets Urørt og noen hundre millioner strømminger seinere slapp girl in red før helgen debutalbumet «if i could make it go quiet». Men alle eventuelle tanker om at debuten skal bli forbigått i stillhet er bare å glemme. Allerede dagen etter utgivelsen var Taylor Swift ute med sine lovord om «det spektakulære albumet», og så langt har de første anmeldelsene som er kommet inn snakket samme språk.
Og med god grunn. For «if i could make it go quiet» inneholder elleve låter (fire kjent fra før) som bobler over av energi, følelser og sterke melodier pakket inn i en detaljert og vital produksjon, samtidig som Marie Ulven klarer å variere sitt uttrykk uten å ende i spagat.
Den unge Horten-kvinnen har som person markert seg som svært åpenhjertig, og det preger også musikken til Girl in Red. Enten hun synger om mentale problemer, lengsel eller skeiv kjærlighet gjør hun det med et direkte pågangsmot som utstråler mer styrke enn skjørhet. Noe som det knallsterke åpningskuttet, singelen «Seretonin», viser med all ønsket tydelighet.
Større produksjon
På singler og EPer hun tidligere har sluppet, har Girl in Red gjerne dyrket et rått og upolert lydbilde, med litt hjemmesnekra preg. Akkurat dette er blitt mindre framtredende på veien ut fra soverommet til den større produksjonen som fyller «if i could make it go quiet». Det vil sikker være noen som kan ha innvendinger mot den fyldigere sounden dette har resultert i, men for meg føles det intuitivt riktig.
For i dette møtet, mellom Ulvens personlige uttrykk og medprodusent Matias Tellez lekne utnyttelse av studioets muligheter, trer nyansene i musikk og lydbilde tydeligere fram. Spesielt som produksjonen aldri går i veien for, men hele tida støtter opp om popmelodien som ligger i bunn. Og det enten vi nå snakker om de konfroterende «Serontin» og «You Stupid Bitch» eller den kontrasterende og langt mer lavmælte «Rue». En tvers igjennom imponerende debut!
Les også: Stjerneskuddet Girl in Red
Erlend Ropstad «Da himmelen brant var alle hunder stille»
Mens Marie Ulven synes å ha funnet sin signatur nesten umiddelbart, har Erlend Ropstad brukt noen år og plater på å komme fram til det uttrykket som har etablert ham som en av våre mest kraftfulle og poengterte låtskrivere. Ikke minst illustrert på forrige studioalbum, det glimrende «Brenn siste brevet» i 2019.
Og sammen med sitt band De Rotløse fortsetter han i god form også på den nye «Da himmelen brant var alle hunder stille», som grunnet koronaen kommer et halvår seinere enn planlagt. (Til gjengjeld fylte Ropstad tomrommet høsten 2020 med det fine livealbumet «Året som er over nå»).
Forsinket og kraftfull
I og med at arbeidet med «Da himmelen brant var alle hunder stille» antakelig var godt i gang da koronaen traff Norge i mars i fjor, skal vi vokte oss for å knytte for tette forbindelseslinjer mellom koronapandemi og ropstadmusikk. Men så kraftfullt bråkete som starten med «En sang som hund» og tittelkuttet framstår med sine renskårne riff og flerrende gitarer, forsterker det ikke bare intensiteten og desperasjonen som bor i Ropstads stemme og musikk. Det fungerer også godt som et stemningsbilde anno 2021.
Den samme bråkefaktoren er det selvsagt ikke på alle låtene, men produsent Roar Nilsen har hele veien sørget for en upolert røffhet i det litt thåströmske hjørnet som kler Ropstad godt. Også i platas roligste låt, duetten med Hanne Kolstø i «Så lenge du må bli», der Mattias Hellbergs skjøre gitarer i bakgrunn opererer som et uroskorrektiv til de sørgmodige pianoene som skinner i all sin skjønnhet.
Dette illustrerer også en av de fremste styrkene ved Erlend Ropstad. Hans musikk rommer en rockete råhet og sørgmodig sårhet som sammen med emosjonelle og engasjerte tekster skaper velfungerende spenn og variasjon. Det gjør det både interessant og lystbetont å følge Ropstad på ferden, og det enten det handler om smellvakre og radiovennlige «Det er vår stillhet jeg behøver» eller Neil Young-buldrende og melodiøs intense «Svevde høyt der oppe». To Ropstad-kontraster som beriker et univers som fenger og fascinerer.
Les også: Årets beste norske inntar Rockefeller
Av Leif Gjerstad
Hør Girl in Red: https://open.spotify.com/embed/album/10nQ1u8Y1zlOb61zwZavDk
Hør Erlend Ropstad: https://open.spotify.com/embed/album/6Hj2f5hShXVexwHZ1ppJaF
