The Northern Belle og Motorpsycho har kanskje ikke så altfor mye felles. Bortsett fra at begge overbeviser på hver sin kant med nye album.
Motorpsycho er en institusjon i norsk rock det vel knapt er mer å si om, annet enn at de gjennom tre tiår har gått sine helt egne proggveier og levert den ene klassikeren etter den andre.
I år har de dessuten slått seg sammen med Ole Paus på den særs vellykkede samarbeidsplata «Så nær, så nær». Og hadde ikke Spellemannprisen bestemt seg for å kvitte seg med kategorien «Årets album» ville Paus/Motorpsycho-plata vært en like opplagt som sterk kandidat – med Motorpsychos helt ferske «The All Is One» som en meget seriøs utfordrer.
Siste i trilogi
For 30 år etter debuten er Motorpsycho fortsatt like vitale og nysgjerrige, og slipper enda et album som kler Motorpsycho-klisjeene «mørk og mektig monster» så godt at vi like gjerne kan tilføye et «kanskje deres aller beste» når vi først er i gang.
Dobbeltalbumet «The All Is One» følger «The Tower» (2017) og «The Crucible» (2019) i bandets såkalte Gullvåg-trilogi, der de har skapt musikk inspirert av kunstner Håkon Gullvågs malerier. På «The All Is One» har det resultert i nærmere halvannen time musikk som rommer det aller meste (og vel så det) vi kan forvente av og håpe på fra Motorpsycho.
Dobbeltalbum i tre deler
Selv om det handler om et dobbeltalbum, er «The All Is One» inndelt i tre naturlige bolker. Første og siste del er spilt inn i det samme studioet i Frankrike som «Så nær, så nær» ble til, med Motorpsycho-trioen (Bent Sæther, Hans Magnus Ryan og Tomas Järmyr) forsterket med Dungen-gitarist Reine Fiske. Det over 40 minutter lange midtpartiet er spilt inn i Norge med Ola Kvernberg og Lars Horntveth som ekstra forsterkning, og byr på «N.O.X.»-suiten som ble urframført på Olavfest i Trondheim i fjor sommer.
Det framstår straks som en smart måte å strukturere musikken på, med noen medrivende progglåter som bereder plass for den mektig intense «N.O.X»-suiten før bandet går inn for en litt mykere landing med tredjebolkens fire låter.
Mektig midtparti
Denne oppbyggingen sikrer bandet mulighet til å utforske såvel psykedelia og progg som hardrock i en slags 70-tallstapning før de vrir på bryteren for alvor og legger ut på en like mektig som hypnotisk ferd med symfoniske trekk og stemningsmessige skift som stadig tar musikken nye veier samtidig som variasjonen holder på lytterens oppmerksomhet. Denne suiten med all sin dynamikk, sitt driv og alle sine nyanser må være noe av det aller beste Motorpsycho noen gang har skapt!
Den melodiske kraften og det intense drivet i «N.O.X.» stjeler nødvendigvis litt av oppmerksomheten fra de to andre delene, men som del av en helhet har de andre partiene helt klart sin selvfølgelige funksjon. De skaper de pustehullene musikken kan trenge, samtidig som de med sitt store stilmessige spenn viser fram Motorpsychos like distinkte som eklektiske signatur på nær sagt alt de gjør. «The All Is One» har alt.
Fra Tussler til Belle
Eller… kanskje har ikke «The All Is One» helt «alt» likevel. Den har jo ikke den countryen som Motorpsychos countryalias The International Tussler Society i sin tid så framgangsrikt utforsket på et par plater.
Sist gang vi hørte fra dem var i 2004, et drøyt tiår før den nye, norske americana-bølgen begynte å gjøre seg ordentlig bemerket. I første rekke her har The Northern Belle, med vokalist og låtskriver Stine Andreassen i spissen, stått. De debuterte allerede i 2015 med «Northern Belle», en start de framgangsrikt fulgte opp med «Blinding Blue Moon» i 2018 før de nå er klare med tredjealbumet «We Wither, We Bloom».
Mellom California og Nashville
Siden sist har Andreassen bodd noen måneder i Nashville, et opphold som resulterte i låtene som nå har fått sitt hjem på The Northern Belles nye album. Med tolv låter som så mye annen americana i disse dager nok henter vel så mye inspirasjon fra den mer popete vestkystrocken som nashvillecountryen.
Ikke minst gjelder det åpningskuttet «Gemini» som med Bjørnar Ekse Brandseths gitarer sentralt i lydbildet framstår som en medrivende popdiamant av de sjeldne. Men også etterfølgende «Remember It», «Late Bloomer» og ikke minst «Evelyn» har mange av de samme fengende popelementene som burde passe radio perfekt.
Samtidig som The Northern Belle omfavner popen på slike låter, har de også evnen til å roe det hele ned med vare og vakre ballader nærmere countryen, med strykerforgylte «Born To Be a Mother» og såre «Lonely» som to personlige favoritter.
Styrkebeskjed
Både som vokalist og låtskriver har Stine Andreassen vokst siden debuten, og virker i dag både tryggere og mer personlig i sitt uttrykk. At instrumenteringen foruten de «vanlige» americana-instrumentene også byr på hardingfele (og kubjelle) er med på å styrke bandets identitet, samtidig som Jaga Jazzist-gitarist Marcus Forsgrens vellydende produksjon sikrer at Northern Belles «We Wither, We Bloom» er blitt nok et vitnesbyrd på at norsk americana for tiden rir på en kreativ medgangsbølge.
Av Leif Gjerstad
Les også: Motorpsycho feirer 30 år med ny plate og bestillingsverk (Intervju fra 2019 med Motorpsycho)
Les også: Fest og gravøl samme uke (Intervju med Stine Andreassen)
