Etter 13 års pause har To Rustne Herrer kommet sammen igjen og inntatt Chat Noir med sitt nye show «Hvis helsa holder». Og det gjør den, helt klart.
Ole Paus og Jonas Fjeld skrur klokka tilbake, der de sitter ved et rundt bord med hver sin gitar på fanget mens snøfnugg daler ned fra sky. Det er «Engler i sneen» som får innlede showet, og når de slutter halvannen time seinere er det til stående applaus med «Hun kom som en engel».
Rammen rundt de to rustne herrene er altså det nostalgiske tilbakeblikket som gir Paus anledning til å kommentere at de er kommet i den alderen hvor alt som er av betydning ligger mer enn 30 år tilbake i tid. Men Paus sier det med sin typiske tvetydighet, som gir rom både til å feire fortida samtidig som det ryddes plass for nytt.
Derfor kommer også helt nye «Pina Colada ved soloppgang» allerede som andrelåt, som for å understreke at To Rustne Herrer ikke er så rustne at de bare har gammelt å by på. Foruten showet «Hvis helsa holder» har de jo også et nytt album ved samme navn. Dessuten kan Pina Colada-teksten stå som en humoristisk om enn kanskje ikke helt sannferdig skildring av duoens fornyede samarbeid. Samtidig som den setter tonen og markerer terrenget Paus og Fjeld vil utforske i «Hvis helsa holder»-showet.
Utfyller hverandre
Som personer er de to vennene nokså forskjellige fra hverandre, og denne kontrasten spiller de ut på en måte som styrker showet. Med Paus som den verbalt slagferdige og Fjeld som musikeren som holder trådene samlet og sørger for myke overganger. Dette utgangspunktet gir dem også mulighet til å skape en fin balanse i settet, hvor vi både kan glede oss over duoens verbale gullkorn og nyte de mange «seriøse» sangene i repertoaret. Variasjonen dette sikrer, skaper også en framdrift i showet som minimerer dødpunktene.
Samtidig har de to rustne herrene en laidback holdning som kler dem. Et par steder i showet snubler de, men parerer feiltrinnene så profesjonelt at vi ender med å lure om feiltrinnene kanskje likevel ikke var feiltrinn, men innøvde grep i samsvar med filosofien om at det er det imperfekte som er det perfekte. Kanskje tror vi det ikke helt likevel, men bare at vi tenker tanken illustrerer den trygge profesjonaliteten duoen utstråler.
Har fortsatt klo
Selv om begge de to rustne herrene begynner å trekke på årene – Paus er 69 og Fjeld blir 64 nå lørdag – har de fortsatt evnen til å se og kommentere sin samtid. Som med Paus ved spakene kan gi like ordrike som billedrike metaforer med snert. Selv om vi ikke fikk Pausposten levert på Chat Noir torsdag, fikk vi både hans treffende kommentar over selfiekulturen med den nådeløse Bondevik-harselasen i ««Festsang ved feiringen…»-låten og ikke minst nye «Bon Voyage», hvor han mesterlig kobler sammen bildet av kroppen til lille treårige Aylan Kurdi som skylles opp på stranda i Tyrkia med Per Sandbergs megetsigende t-skjorte med påskriften «Bon voyage» like etter.
Det er da musikk kan bety noe – og kanskje til og med mer enn den «verdensveltende» protestmusikken de to prøvde seg på som unge, som Paus spøkte om tidligere i showet.
Stor interesse for plate og show
Da To Rustne Herrer ble lokket til comeback, var det i første omgang for rundt 30 show på Chat Noir i Oslo. De plusset selv på med plate, for å sikre at det ikke bare ble et husker du-show. Men etterspørselen viste seg raskt å bli så stor at showet ble utvidet med en turné rundt om i landet, som sammen med flere show i Oslo betyr at det nå venter rundt 80 forestillinger på de to rustne herrene. Hvis nå helsa holder da. Hvilket den sikkert gjør, skal vi dømme av premieren torsdag.
Av Leif Gjerstad
Les også: To rustne herrer rir igjen
Les også: To Rustne Herrer på plateskift (arkivintervju fra 1996)
Les også: Jonas Fjeld: Flere venner på gata, ny venn på plata
Les også: Ketil Bjørnstad og Ole Paus: Gjennom innland og indre landskap
