Øyvind anbefaler – mai 2025
Tolv nye utgivelser denne måneden og et bra spenn fra soul og country til folkrock, pop, rock og hip hop. Les om de nye albumene til Adam Douglas. Kristin Dahl, Tor Thomassen, Ledfoot, Gone North, Tobias Sten, Geir Sundstøl, Dag Vagle, Restore to Past, Amazing Space, Herreløse og MÍO. Åge Aleksandersen & Sambandets siste album ble anmeldt i Dagbladet 9. mai.
ADAM DOUGLAS: «Companions»
Adam Douglas har ennå til gode å skuffe, tvert imot virker det som om den neste utgivelsen alltid er en naturlig forlengelse og utdyping av den forrige – men alltid med noen nye vrier. Den siste tida har han reist rundt med «verdens minste største band», han på vokal og gitar og Torjus Nevland på trommer og vokal.
Adam Douglas solodebuterte i 2015 etter å ha spilt i band som Woodleg Odd, The Douglas Group og High Red og fikk «verden snudd på hodet» etter seieren i «Stjernekamp» i 2017. «Companions» er hans femte ordinære album i tillegg til julealbumet «An American Holiday», igjen med band – produsert av Adam og trommeslager Ruben Dalen.
Adam opererer i en «sjanger» som er litt rock, blues, pop og americana, men alltid med soul i bunnen. Et godt eksempel er «When Can We Leave Here?», en duett med Bernhoft som også er et høydepunkt på dette flotte albumet. Det er inspirert av menneskene man har rundt seg i livet og relasjoner han har hatt med seg og fått, men også uroen i verden. Tenk om det hadde vært så enkelt som dette:
«Peace in our time should be as easy as pie
Peace in our time.
We only gotta be kind»
Adams aller nærmeste får sin hyllest i «The First Time» – om kona Kristin, som han traff på første konsert med Woodleg Odd i Bremanger, rett etter at han kom til Norge. Her ble han, og nå er det ingen vei tilbake til et USA i endring. Det kan vi her i Norge være glade for.
KRISTIN DAHL: «So Many Things»
For snaut fire år siden produserte Adam Douglas «Freedom Comes», albumdebuten til en annen Kristin: Kristin Dahl. På oppfølgeren har hun fått med seg Ruben Dalen fra Adams band som medprodusent. Den rollen har han for øvrig sammen med Adam på hans nye album «Companions», som også ble lansert 23. mai (se over).
Da Kristin debuterte fikk vi vite at hun fikk en åpenbaring for soul og r&b da hun hørte Destiny’s Child som liten. Seinere har hun latt seg inspirere av artister som Alabama Shakes og Noora Noor, men først og fremst har hun reindyrket sitt eget uttrykk. Det kommer fint til uttrykk på oppfølgeren «So Many Things», som nettopp handler om livets mange sider og ulike faser og øyeblikk fra Kristins liv, om kjærlighet, familie og behovet for å starte på nytt. «Pretty, Please» handler for eksempel om livet i bokollektiv med folk man kanskje ikke forstår seg helt på.
Albumet har en «slentrende» tone og stemning. Samtidig er det som om hun har fått enda mer troen på eget prosjekt. Det låter så uanstrengt og behagelig, uten at det blir glatt eller for strømlinjeformet, pakket inn av gode instrumentalister som Dalen (trommer/perkusjon/programmering), Jørgen Kasbo (gitar), Øystein Heide Aadland (tangenter) og Ørjan Lægreid (bass). Kristin fraserer nydelig med en myk stemme som kler låtmaterialet veldig godt, og på «People» har hun fått med Makeda Dyhre på vokal – supplert med blåsere og stemningsfull plystring. Et elegant feelgood-album som fortjener mange lyttere.
TOR THOMASSEN: «Utålmodige hjerte»
Det sterke musikkmiljøet i Tromsø blomstrer og lever. Nylig dukket debutanten Vilde Bye opp med det nydelige albumet «Colder», produsert av Torgeir Waldemar. På tampen av denne måneden kom Tor Thomassen med sin solodebut. Thomassen har spilt i band som Vishnu og The Late Great, og sistnevnte er i min verden blant de beste norske bandene du sannsynligvis ikke har hørt om. Der skriver og synger Thomassen på engelsk, mens han har gått for Tromsø-dialekten på «Utålmodige hjerte». Sist helg gjorde han et solid inntrykk under americana-feiringa Fjording 2025 i Halden.
Det musikalske utrykket er fortsatt rocka, men låtene er melodiøse og veksler mellom å flørte med viser, pop, country eller folkrock. Multiinstrumentalist Freddy Holm har produsert, som vanlig med all mulig form for finesse, mens et band på seks – i tillegg til Thomassen – kler opp låtene ytterligere.
Den litt rufsete stemmen til Thomassen kler de nordnorske tekstene godt. Tekstene føles personlige, i hvert fall svir tekstlinjer som «knus meg en gang tell, æ kjenne ingen ting». Samtidig er det mange fine naturskildringer , som når han i fengende «Ei natt tell» synger «Den kalde vinden tok meg seg alt / Men alle skya har sølvkant». Låtene har titler som «Nattas vind e hjemløs» og «Dine øya e som havet», og det synges om «blodig himmel», «midnattssol som smelter», himmel og helvete og om å møtes i en flamme (høydepunktet «Diamanta» med Tuva Sofie Andersen på vokal). Forresten, det går faktisk an å synge om «Hansjordnesbukta baby» også. En meget sterk solodebut for utålmodige hjerter!
LEDFOOT: «Plain Simple Honesty»
Amerikaneren Tim Scott McConnell alias Ledfoot, bosatt i Moss, kler seg i svart og blotter gjerne litt av Norges kanskje mest tatoverte kropp, men er likevel en overraskende fargerik artist som det alltid er verdt å lytte til. Han har skapt en egen sjanger kalt «Gothic Blues», og kan skilte med to Spellemann-priser i bluesklassen. På sin forrige utgivelse, «Outsiders» (2024), utvidet han soundet med opptil flere instrumenter i tillegg til 12-strengeren, akkurat som duoplata med Ronnie Le Tekrø året før viste en ny side av Ledfoot.
På «Plain Simple Honesty» har han med seg Markus O. Klyve på tangenter, perkusjon og kor. Han er også Ledfoots medprodusent sammen med Kjartan Hesthagen. Sjøl spiller Ledfoot 12-strengs gitar, som fortsatt er det dominerende instrumentet, 8-strengs baryton gitar, bass, banjo (hans første instrument) og perkusjon. Soundet er likevel høyst gjenkjennelig, og den intense stemmen og «barske» formidlingen er den samme. Han bruker den gjerne til å synge om tida vi lever i, som i tittellåten:
«Maybe it’s time to look for a better way
And make up our minds to give up this fantasy
For some plain simple honesty»
«Tell me why do the rich keep getting richer», synger han i «Hard Times». Djevelen er et slags gjennomgangstema i låtene. På «The Ways Of Man» er han på sitt mykeste, med en varm tekst om en enslig og ensom mann som venter på å dø av kreft. Han har slått seg til ro med det, for han har levd et liv og det er ingen som kommer til å savne ham. Trist, men glimrende formidlet.
GONE NORTH: «Another Place In The Sun»
Litt god, troverdig countrymusikk og honky tonk fra Innlandet kan ikke skade. Gruppa Gone North møttes på musikkklærerutdanninga i Hamar i 2018 og ga fire år seinere ut en sjøltitulert ep med fem låter. Tidlig denne måneden høynet de med en på minialbumet «Another Place In The Sun», seks ganske varierte låter i et utvidet countrylandskap. Albumet er spilt inn i studioet til Kari Meyer og Magne Hellesjø i Hemnes og produsert av Thomas Nessheim fra det (for øvrig) undervurderte bandet Grenseland.
Martine Haugen (vokal/gitar/mandolin) fra Dombås, til daglig rektor i Lesja og Dovre kulturskole, oppgir blant andre Sierra Ferrell og Emmylou Harris som inspirasjonskilder. Det er forståelig når du hører hvordan hun leder gutta i Gone North. Hun har denne gang skrevet fem av låtene og synger lead på like mange, mens Per Tore Gresseth (vokal/gitar/steelgitar) står for den siste. De øvrige medlemmene, som er spredt «for alle vinder» er Magnus Nordengen (gitar/banjo/vokal), Jørgen Larheim (tangenter), Ole Sigvart Berget (bass) og Tore Even Alhaug (trommer). Martines egen favoritt er «Ramblin’ Fever», om det å aldri føle at man har lykkes helt, uansett hvor suksessfull man er, og om å alltid hige etter mer. Den er fin, men jeg liker også spesielt godt «You’d Be Lonely Without Me» (med Larheim på «spikerpiano») og dempede «It Happened This Morning».
TOBIAS STEN: «Tobias Sten»
Mer country, nå med norske tekster. Tobias Sten (21) fra Stord er en snakkis i miljøet, etter at han i fjor sommer vant Universal Music og United Stage sin talentkonkurranse for å finne Norges neste norskspråklige countrystjerne. Før han ga ut et eneste album hadde han opparbeidet en månedlig lytterskare på nærmere en halv million på Spotify.
Tidlig denne måneden kom debutalbumet, med ti låter om ting han har opplevd, en liten dose dametrøbbel og en far som ikke var til stede. Han er både «10 år gamle Sten» og «Festens klovn». Den siste tittelen kunne vært lystig, men skjuler en sårbar Tobias som synger «Ingen lo når eg gjor alvor om te tull (….) For da va’kje bare flaska så hadde nådd bånn / og med blod på skjorto, glasskår i betong, blei eg døpt festens klovn».
Sår på andre måter er singelen «Eli», som med 2,7 millioner lyttinger på Spotify gjorde stor suksess da Tobias spilte releasekonsert på et fullsatt Stopp Pressen i Oslo denne måneden, «Ferdig med å streva» og «Eg tar deg igjen». «Når hu skrudde på tv’n» skiller seg fra resten av albumet, og minner for øvrig veldig om Prima Veras «Naboen» (1981). Det er neppe tilsiktet, men sånt som vi som har levd noen år hører…
Uansett: Med passelige doser steelgitar og banjo (Petter Tysland) er Tobias en artist som kanskje kan skaffe countrymusikken et nytt og ungt publikum.
GEIR SUNDSTØL: «Sakte film»
Da jeg kjørte forbi skiltet til Brødløs på vei fra Halden sist helg tenkte jeg på Geir Sundstøl. Hvorfor? Det er nemlig navnet på hans gamle nabolag i Halden og tittelen på det tredje soloalbumet til gitarfantomet. For noen dager siden kom det sjette, «Sakte film». Å høre på albumet føles litt som – nettopp – å se en sakte film, samtidig som det også føles som en drøm. Sundstøl sier sjøl at det går enda saktere enn hans tidligere album.
«Sakte film» markerer supergitaristens tiårsjubileum som soloartist, etter å ha bidratt på flere hundre utgivelser. «På tross av min unge alder går det nedover med fingerferdighetene. Det synes jeg er helt fint. Istedenfor å forsøke å kamuflere dette faktum, ‘omfavner jeg fingerleddenes begrensninger’,» uttaler 55-åringen. Og han gjør jobben med stor grad av finesse og eleganse.
Åpningen «Mats», oppkalt etter kontrabassist Mats Eilertsen, setter en slags standard som varer albumet ut. Både den og andre spor minner meg om Stian Carstensens «Musical Sanatorium» fra 2021. De er begge kreative musikere med stor gjennomslagskraft og en egen stil. Neste spor er en vakker hyllest til en heldig «Broder» – skrevet til podkasten «Usagt» i 2018. «Divan» startet livet som et underlag for en langsom elskovsscene i tv-serien «So Long, Marianne» om Leonard Cohen. Den mest «kommersielle» låten er fengende «Beveg». Én låt, «Stille spøkelse» har vokal – ved Erik Sollid og Sanne Rambags.
Låtene bygges nennsomt opp, med små finesser her og der. Plutselig kan de ta en annen retning etter et minutts tid. Dette besørges av fire velrenommerte musikere, i tillegg til Sundstøl (på en «haug» med strengeinstrumenter og andre «horn») gruppa Spirit in the Dark, bestående av Anders Engen (trommer), David Wallumrød (Clavinet) og Audun Erlien (bass). Mange andre musikere er innom. Erik Sollid, Sunniva Shaw, Håkon Brunborg og Mari Persen bidrar for eksempel med fiolin, bratsj og cello. Nyt dette albumet sakte!
DAG VAGLE: «Live»
Dag Vagle, med ei fortid i bandet Helldorado, mindre kjente Flying Shoes og som musiker i Randi Tytingvåg Trio er en godt bevart hemmelighet utenfor Rogaland og i Tromsø, der musikkprofil Egon Holstad mer enn en gang har uttrykt sin hengivenhet overfor det han kaller «verdens beste artist som ikke er verdenskjent». Dette minalbumet er attpåtil spilt inn på Verdensteatret i Tromsø.
Jeg gidder ikke krangle med kollega Holstad om storheten til Vagle. Han hadde virkelig fortjent mer oppmerksomhet enn han har fått som soloartist. Helldorado var dessuten et strålende band som ga ut flere plater fra 2002 og utover i det litt tunge og mørke lydlandskapet. På «Live» møter vi en artist som stripper ned til piano eller gitar. Tre av de seks låtene er egne, de øvrige covere av Tim Buckley, Mickey Newbury og Roy Orbison/Joe Melson («Crying»). Da skjønner noen av dere at dette er en mann med utsøkt musikksmak. Han kunne godt utvidet til et helt album, gjerne med flere egne låter, men vi får glede oss over disse versjonene – som stråler i all sin enkelhet. Intensiteten i uttrykket og den totale innlevelsen kan minne om artister som Luke Elliot, Paal Flaata og Nick Cave. Det bør pirre nysgjerrigheten hos noen av dere!
RESTORE TO PAST: «Fred & Jenny»
Restore to Past bruker verken penger eller kreative krefter på singel- eller albumcoverne sine, de skifter bare farge. Innholdet er forskjellig, men stilen er den samme som på de tre forrige albumene siden debuten i 2014. «Fred & Jenny» er et konseptalbum, lyden av Oslos uteliv og miljøene rundt sentrale utesteder i byens rockemiljø rundt millenniumsskiftet. 2012 er også inne i « Oslo June 2012», om å komme hjem etter å ha tapt 25 millioner kroner på en festival i Holmenkollen (jeg var der!). Hva sier du til kona og de andre som må dele tapet da?
Først og fremst har albumet et lett, sommerlig preg. Du får lyst på den utepilsen! Låtskriver, gitarist og vokalist Kristian Romsøe har med seg trommis Anders Møller (Euroboys m.fl.), Jo Schumann (gitar/synth), Simon Malm (bass), Bjørn Einar Hanstveit (perkusjon) og Solgunn Ivana Valstad (vokal) – mens gjester som Ævestaden (fele/piano) og Haakon-Marius Pettersen (piano/orgel/mellotron) bidrar. Det låter litt som skotske Teenage Fanclub, norske Kåre & The Cavemen/Euroboys og Lady Friend og, om vi ser litt stort på det, The Byrds og andre California-band som definerte den solsvidde vestkystrocken. Du må jo føle deg innafor når du hører liflige «Consider Me In », for ikke å snakke om den gode følelsen «When The Job Is Done». Her snakker vi 50 minutter med kvalifisert feelgood-pop som det skummer av!
AMAZING SPACE: «Parallel Dreams»
Feelgood er også materialet til den nye «supergruppa» Amazing Space. Fra vest, rett før deadline (i dag!), kom deres debutalbum «Parallel Dreams» med åtte kule, heftige låter som kunne vært spilt inn i et studio på Venice Beach – eller noe sånt. «Vokalharmonier, luftige gitarsoloer, drømmende analoge synther og et snev av deilig 80/90-talls shoegaze» er beskrivelsen Apollon Records foreslår, og det er lett å nikke anerkjennende.
Vokalist og låtskriver Emil Nordtveit fra suverene Mighty Magnolias har selskap av Fredrik Vogsberg, Einar Olsson, Ole Gunnar Eikeland, Rune Vandaskog og Anders Bjelland – musikere med ei fortid i band som Casiokids, Megaphonic Thrift, Datarock, Young Dreams, Electric Eye og mange flere. Thomas Nøkling bidrar på saksofon på heftige «Go Easy On Me», mitt favorittspor ved siden av den avsluttende, drøyt åtte minutter lange – og intense – prog-fantasien «My Rubicon». Charlie Hall fra The War On Drugs gjester dessuten på trommer. Det er sikkert ikke derfor Amazing Space kan minne om det amerikanske bandet, men soundet apellerer åpenbart til ham. Det nye bergensbandet vil også treffe godt hos dere som liker heartland-rock a la Tom Petty and The Heartbreakers og den speisa lyden til Mercury Rev.
HERRELØSE: «TDJD»
Hip hop er slett ikke min spesialdistanse, men noen ganger må man bare dykke ned i denne materien. Jeg er så enkel at jeg er mest fan av de mer melodiøse, tekststerke og refrengtunge bidragene i sjangeren, låter som «Glir forbi» med Jaa9 og OnklP og «Styggen på ryggen» med OnklP & De Fjerne Slektningene. Da er ikke veien lang til Herreløse, rap-trioen/kvartetten som nå er blitt en duo med Mister og Pant. Særlig en skamløst fengende «542» er i slekt med de to nevnte låtene.
Etter en platepause på mange år kom «TDJD» («Til dagen jeg dør») i slutten av april. Duoen sier sjøl at låtene handler om sorg, savn, rus, lojalitet og svik, og det er tekstene til Anders Stien Nilsen aka Pant og Stein Krister Larsen aka Mister som virkelig står fram her. For en som er født som LSK-supporter smerter det riktignok å høre refrenget «Det er Vål’enga i hjertet mitt til dagen jeg dør» nevnt opptil flere ganger i tittellåten, men jeg titter tross alt ned på Vålerenga hver dag. Men altså, jeg hører at det er ektefølt. Jeg veit også at «Vålerenga kjerke» er klubbsangen, men her har Klanen et flott alternativ om de vil variere litt!
Et par gjestevokalister bidrar også til å løfte albumet. Eben Jr. (Ebenezer Akoi) synger på «Ingen forklaring». Mer overraskende er nok gjesten på «Aldri uten deg»: «Vi satt i studio og følte den trengte et gjestevers. Mange navn kom opp, og så sier Tommy Manboy: ‘Hva med Morten Abel?’. Vi lo litt først, men plutselig hadde han fiksa det. Så stakk Pant og Tommy til Stavanger og spilte inn Morten sin del i hans studio. Og det blei dritfett. Han løfta låta til akkurat der den burde være», forteller Pant til Youtube-kanalen YLTV.
Tommy Akerholdt alias Tommy Manboy (Turbonegro) har produsert sammen med Ole Fischaa, Tom12 og Johan Larsson.
MÍO: «Hva nå?»
Det er interessant å se og høre hva som skjer i skjæringspunktet mellom rock og folkemusikk i dette landet. Miksen går selvfølgelig langt tilbake, ikke minst med røtter til det vi kjenner som folkrock i Storbritannia. Likevel føles det som om det er en revivial på gang. Det er farlig å begynne å nevne navn, men det første jeg husker her hjemme var fusjonen mellom popgruppa Saft fra Bergen og vossing og hardingfelespiller Sigbjørn Bernhoft Osa på Ragnarock-festivalen i 1973. I farten huskes Folque og seinere Wardruna og ikke minst Gåte – og i det siste Ævestaden. Det er selvfølgelig mange flere – og de siste par åra har MÍO meldt seg på.
I spissen står vokalist Dionisia Fjelldalen, med en insisterende stemme som kan flytte fjell. Bandet mikser rock/progrock og folkemusikk med punkens uttrykk, med hardangerfele og fuzz-gitar. Album nummer to. «Hva nå?» starter offensivt med tittellåten, men allerede fra spor nummer to går ting roligere for seg. Det er umulig å komme utenom Gåte når musikken til MÍO skal beskrives, men dette er mer melodiøst. Likevel anbefaler jeg ikke sekstettens versjon av «Byssan lull» når minsten skal sove. Den følges av den hundre år gamle danske drikkevisa «Det er det samme hvor jeg havner når jeg dør», som noen av dere sikkert har hørt i en langt mildere versjon med Aasmund Nordstoga.
Juni blir (helt sikkert) bra!
Av Øyvind Rønning
One thought on “Tolv norske godbiter”