I dag er det 75 år siden John Lennon ble født. Dagen vil sikkert ikke gå upåaktet hen i større medier, så Leffe nøyer seg i stedet med å dele tre personlige minner av Beatle-John.
Det første er fra ukene rett før jul 1963. «She Loves You» herjet listene, og de fleste av oss elsket den. Også jeg.
Men forholdet ble satt på en alvorlig prøve den dagen klassen skulle på en bussutflukt et eller annet sted jeg for lengst har glemt. Det var litt sånn hustrig høstvær, så mens vi ventet på bussen søkte jeg, sammen med tre venner, ly i en trappeoppgang like ved skolen.
She loves you
Det var en typisk 50-talls treetasjes blokk i Stockholm (Blackeberg), kledd i gul murstein utvendig og med betongtrapp innvendig. Og der, i trappoppgangen, var det god akustikk! Veeeldig god!! I den forstand at veggene nesten vibrerte hvis du tok i litt.
Og det gjorde vi. She loves you, yeah, yeah, YEAH.
Det låt så fantastisk fint at selv en eldre mann i 2. etasje åpnet døra. Dessverre ikke for å gi ros, men ris. Ampert ba han oss slutte å synge og pelle oss ut. Høflig gjorde vi et ærlig forsøk, men ute var det så surt at vi snart trakk inn igjen. Og sang av full hals.
Mens gubben i andre kom ut igjen og skrek for full hals. Slik at vi måtte synge for enda fullere hals.
Det endte med at vi var akkurat så frekke og ga så faen som 12-åringer kan gjøre, slik at vår skoletur sluttet der. I stedet for å bli med bussen, ble vi geleidet tilbake til skolen hvor vi måtte sitte og skrive noe tull mens de andre var på tur.
Det var første, men ikke siste gangen jeg måtte sitte igjen og/eller ble utvist fra skolen. Og det var Beatles sin skyld!
Ta den, for faen!
Den andre hendelsen er litt tristere og skjedde ca ett år etter den første. Beatles var i Sverige, og en kompis hadde klart å få autografer av samtlige de fire beatlene. Dvs det var hans far, som jobbet i flyselskapet som fløy Beatles til Stockholm, som hadde sikret seg navnetrekkene. Og som ga dem til sin sønn.
Han var så raus at jeg fikk den til John Lennon. Tøft! Bortsett fra at jeg på det tidspunktet forlengst hadde konvertert til Rolling Stones. Og i en opphetet diskusjon med en litt mer perifer kompis og ihuga Beatles-fan, Göran, fastslo at Beatles var så ræva at jeg ikke ville ha autografen til John. Den kunne Göran få.
Jeg skjønte i samme øyeblikk jeg sa det hvor tåpelig det var. De neste dagene prøvde jeg å unngå Göran og la alt gå i glemmeboka. Men han glemte ikke. Han var på meg og maste, mens jeg var for ungdommelig stolt til å innrømme tabben. Til slutt fant jeg fram autografen og ga den til ham sammen med ordene «Ta den, för faan. Jag vill inte ha skitet!».
Jaja, nytter ikke å angre nå. Jeg bare håper at Göran (hvor enn i verden du måtte være) tok så godt vare på den som jeg sikkert ville ha gjort!
Sjokket
Det tredje og siste minnet er det jeg skal dvele minst ved. Dagen John Lennon ble skutt. Jeg lå i senga tidlig om morgenen 9. desember, da min samboer kom rusende inn fra kjøkkenet og fortalte at radioen meldte at Lennon var død. Jeg ble så lammet at jeg ikke kom meg opp av senga, bare ble liggende og høre på BBC resten av formiddagen.
En vegg i tilværelsen var vekk. Lennon ble bare 40. I dag ville han fylt 75. Gratulerer!
Av Leif Gjerstad
