Etter å ha lest Per Pettersons glimrende nye roman, vendte jeg blikket østover og ryddet plass for tre av høstens sentrale svenske utgivelser. Spesielt en av dem overrasket.
Siden Klas Östergren fikk sitt gjennombrudd med Gentlemen i 1980 har jeg fulgt den svenske forfatteren med stor interesse. Lina Wolff skrev seg inn blant mine svenske favoritter med de to romanene De polyglotta älskarna (2016) og framfor alt Köttets tid (2019).
Mens jeg har lest det meste disse to har utgitt, har jeg kjent Alex Schulman kun som aviskommentator, programleder, podder og mediekjendis. Men etter seks romaner i løpet av snaue 15 år fant jeg tida nå endelig moden til å teste hans forfatterskap gjennom høstens Schulman-roman.
Vi tar dem i den rekkefølgen jeg leste dem.
Lina Wolff: Liken vi begravde (Albert Bonniers förlag)
I årets roman introduserer skånske Wolff oss for de to søstrene Jolly og Peggy som vokser opp som fosterbarn på bygda i Skåne. Hjemmet de havner i kan best beskrives som nokså dysfunksjonelt, mens den lille landsbyen er befolket av fargerike karakterer. Og i bakgrunnen spøker et uoppklart drap og myten om et gjenferd som setter sitt preg på menneskene og livet i området.
Wolff skildrer tilværelsens kontraster levende og med en utsøkt humoristisk snert, enten det er hverdagslige trivialiteter eller den underliggende volden som står i fokus. Skammen over det som er og har vært samt drømmen om å komme seg vekk fra et slik fordømt sted står opp fra sidene, mens Wolff utvikler sin frodige fortelling.
Men samtidig føles det som om hun har gått seg litt vill i fabuleringens iver. Etterhvert som sidene renner på blir de tematiske gjentakelsene vel mange, slik at den mørke humoren og de burleske skildringene mister mye av sin kraft. Liken vi begravde er en upretensiøs bok som Lina Wolff ganske sikkert moret seg stort over å skrive, men som leser har jeg hatt større glede av henne tidligere.
Klas Östergren: Klenoden (Polaris förlag)
I mange av sine bøker lar Östergren sin fortellerperson (gjerne forfatter) komme i kontakt med tilsynelatende «uskyldige» personer og situasjoner, som snart viser seg å implisere så mye mer enn først antatt. Ikke sjelden erfarer bokas forteller at han virvles inn i noe han ikke helt forstår, med tråder til lyssky personer/organisasjoner med suspekte og hemmelige forbindelser til «makta».
Så også i årets roman, der fortelleren vil skrive historien om en kontroversiell poet, lenge uglesett, men med stor suksess på alderens høst. Men når bokas fortellerstemme oppsøker personer som sto tett på poeten og som kan synliggjøre hans liv, utvikler det uskyldige bokprosjektet seg gradvis til å bli noe helt annet. Bokas forteller vikles inn i et politisk spill med underliggende konspirasjoner, der fredsbevegelsen og den manglende diskusjonen forut for Sveriges innlemmelse i Nato, etter to hundre års neutralitet, står i fokus.
Briljant og ofte meget morsomt skildret gjennom Östergrens litterære briller, der mistroen sprer seg og de færreste er til å stole på. Men samtidig er boka skrevet i et «offisiøst» og litt tungt språk som jeg mistenker kan volde mange norske lesere hodebry. For disse er det kanskje bedre å vente på den norske oversettelsen?
Alex Schulman 17. juni (Albert Bonnier förlag)
I sin nye roman rir Schulman to hester, før han elegant syr det sammen til en logisk slutt. Det ene sporet er med læreren Vidar som da han skal stoppe et slagsmål mellom to elever blir litt vel hardhendt.
Det ender med at han blir anmeldt for legemsfornærmelse og suspendert fra sin lærerstilling. Dermed får Vidar masse tid til overs, og han tar seg til å rydde på loftet. I en av sin avdøde fars etterlatte kartonger finner han en gammel notisbok med telefonnummeret til familiens gamle hytte. Han faller for fristelsen å ringe det gamle nummeret, og blir naturlig nok satt helt ut når hans avdøde far svarer.
Etter det første sjokket ringer Vidar det samme nummeret igjen og igjen, og får slik snakke både med sin far, mor og seg selv som liten guttunge. På Solveig Balle-vis lander han hver gang på en bestemt dato, 17. juni 1986, og med det som utgangspunkt prøver Vidar å nøste opp sin egen barndom. Det skjedde noe spesielt den dagen, men hva?
Med sin tematiske todeling får Schulman mulighet til å gå inn i skoledebatten om lærernes (manglende) autoritet, samtidig som han setter fokus på et barns traumatiske oppvekst med manglende omsorg. Hvilke konsekvenser kan det få? Schulman belyser dette med et lett og enkelt språk som driver handling og leser videre mot et klimaks der trådene sys elegant sammen.
Av Leif Gjerstad
Les også: Mektig avslutning på Östergrens trilogi (anmeldelse av Klas Östergrens roman Renegater)
Les også: Gjensyn med Klas Östergrens gentlemen
Les også: Mellom gentlemen og gangsters (intervju med Klas Östergren fra 2006)
Les også: En perle av en fortelling (anmeldelse av Lina Wolffs roman Kjøttets tid)
Les også: Begjær til besvær (Lina Wolff-intervju fra 2021)
Les også: Djevelsk god! (anmeldelse av Lina Wolffs roman Djävulsgreppet)