(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Adresseavisen, og ble publisert på nett der tidlig søndag morgen 20.10 og på papir mandag 21.10. Anmeldelsen på nett ligger bak mur og kan derfor ikke lenkes til.)
Til Royal Albert Hall kom Åge Aleksandersen seg for tre år siden, men hans første konsert i Oslo Spektrum har latt vente på seg helt til nå. Godt da, at lørdagskvelden ble en like livat som trivelig fest med Åge og hans kjære Sambandet.
Vi skal sikkert ikke legge for mye i det, men det er fristende å lage et lite poeng av at Spektrum-konserten både åpnet og sluttet med «Levva livet». Derimellom viste Åge Aleksandersen fram en stor del av sin musikalske palett, fra det energisk rockende via leken trønderrock til mer dempede partier. Ofte framført i en allsangvennlig drakt som sikret namsosingen god vokal støtte fra de over 8000 tilskuerne i et fullsatt Oslo Spektrum.
Jubileumsturné
Turneen som Åge Aleksandersen og Sambandet satte sluttstrek for i hovedstaden lørdag har fått navnet «35-70». Noe som dels henspiller på at trønderen fylte 70 år tidligere i år, og dels på at det i år er 35 år siden suksessplata «Levva livet» kom ut.
Det siste markeres på denne turneen ved at han spiller fire av låtene fra albumet som i sin tid solgte smått utrolige 280.000, og som i tillegg ga oss landeplagen «Lys og varme».
Den kom tidlig i settet, etter at blant annet «4 pils og en pizza» (fra nettopp «Levva livet»)i fresk latinodrakt og «Norge mitt Norge» hadde varmet opp publikum og gjort dem klare for kveldens første – men selvsagt ikke siste – store allsangslåt. Alt Åge trengte å gjøre var å synge første vers av den evige klassikeren og deretter si et lite «Værsågod», så overtok salen og lot det lyse og varme fylle rommet.
God kontakt
Det kjennetegnet på mange måter stemningen denne kvelden. Selv om Spektrum er stort, var avstanden mellom scene og publikum kort. Noe som ikke minst Sambandet skal ha en stor del av æren for. Etter så mange år og turneer sammen kjenner de hverandre ut og inn, og glir naturlig inn i sine roller. Med de to gitaristene Skjalg Raaen og Gunnar Pedersen som like artige som store kontraster.
For der førstnevnte spiller på den flashy posørens alle tenkelige strenger, inntar sistnevnte rollen som den mer lavmælte poetiske gitaristen. Selv om også Pedersen fra tid til annen kan vise temperatur og bite fra seg i solopartier. Eller som Åge Aleksandersen humoristisk sa om sin trofaste våpendrager gjennom 38 år: «det begynner å komme seg nå».
Best i langt format
Jeg var til stede på Kalvøyafestivalen da Åge Aleksandersen og Prudence fikk sitt store gjennombrudd i 1973, og siden er det blitt en rekke gjensyn med Åge opp gjennom årene. Det er likevel litt siden sist jeg så den folkekjære artisten, og da var det i en timelang festivalkonsert utenfor Oslo. Den var helt grei, men det er ingen tvil om at en helkveld i egen regi kler Aleksandersen mye bedre enn et fortettet og litt endimensjonalt feststemt festivalsett.
I Spektrum får han vist så mye mer av seg selv, og nyansene i musikken trer bedre fram. Trønderfesten på lokalet er fortsatt selvsagt en sentral ingrediens, men balanseres fint av mer ettertenksomme og vare øyeblikk, slik som i «Eldorado» som åpnet seg forbilledlig vakkert. Viktige for denne balansen i settet er ikke minst bidragene fra den tre mann sterke blåserrekka som er blitt med på turneen. De sikrer at musikken får tilført velsmakende krydder og farger.
Tre gjesteartister på B
Like overbevist er jeg ikke over det å bryte opp settet med små partier viet gjesteartistene Ingebjørg Bratland, Mari Boine og Hanne Boel. Alle fikk tre sanger hver, hvorav minst én var en Åge-sang. Aller sterkest funklet nok Mari Boine, da hun framførte en meget personlig og uhyre kraftfull tolkning av Åges «Fremmed fugl».
Men selv om tanken å gi andre litt plass er veldig sympatisk og selv om alle tre gjorde sterke figurer, så er jeg ikke sikker på at det gavnet konserten som helhet. For med bare 3-4 egne låter mellom hver gjestebolk opplevdes bruddene som for mange og tette. Det føltes som Åge knapt rakk å få opp temperaturen igjen, før han påny måtte steppe tilside. Kanskje kunne de tre gjestene med fordel blitt redusert til to?
Allsangfest
Etter at Hanne Boel hadde fått med hele salen i «Don’t Know Much About Love» var det uansett klart for en forrykende avslutning på kvelden. Med Åge Aleksandersen som lun seremonimester og et 8000 mann- og kvinnesterkt kor som villig sang med for full hals i «Min dag i dag», «Dains med dæ» og «Rio de Janeiro» før lysene kom på og Åge forsikret seg om at alle ville ha enda litt til. Noe de selvsagt ville og fikk i form av «Twist and Shout», som nærmest sømløst gled over i «Levva livet».
Etter drøye to og en halv time var ringen sluttet, og både musikere og publikum kunne forlate Oslos storstue med en erkjennelse av at livet kan være godt å leve.
Av Leif Gjerstad
Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for Adresseavisen, og ble publisert på nett der tidlig søndag 20.10 og på papir mandag 21.10. Anmeldelsen på nett ligger bak mur og kan derfor ikke lenkes til.
