(Intervju første gang publisert august 1983)
Oslo: Årets Kalvøyafestival ble i helgen avviklet i strålende sommervær. Den utenlandske hovedattraksjonen var den gamle veteranen Joe Cocker, men mange av de over 15 000 tilskuerne hadde nok likevel størst forventninger til den langt yngre, irske suksessgruppen U2.
Og helt riktig, selv om Cocker gjorde en absolutt brukbar jobb, så er det U2’s opptreden -med hvite flagg og annen fredssymbolikk som scenekulisser – som vil bli husket lengst og med størst glede. For gruppen, med vokalisten Bono i spissen, gjorde et sympatisk og musikalsk overbevisende inntrykk. Bakerst hadde de en tett og fint drivende rytmeseksjon. Gitaristen The Edge kombinerer en personlig spillestil og effektive gitarvegger til en musikalsk bærende kraft, mens Bonos utleverende sang rommer både styrke og følelser. Sammen skapte de en triumfartet forestilling hvor energi, intensitet, budskap, livsglede og varme gikk hand i hand.
Fantastisk stemning
Og publikum var med! Ja, stemningen ble faktisk så faretruende høy at vaktene måtte ty til vannslangene for å kjøle ned de mest ivrige og minske presset på dem som sto lengst foran! Repertoaret besto som ventet av låter fra deres tredje LP «War» (som for eksempel «Sunday Bloody Sunday», «Seconds», «New Year’s Day» og «Surrender»). Men i de tre ekstra avdelingene ble det også plass for eldre perler som «Gloria» og «I Will Follow», før en mektig, fredsappellerende allsang i «40» (også den fra «War») satte et verdig punktum for sympatiske U2’s konsert.
Det sympatiske inntrykket som Bono & co. viste på scenen, holdt seg også etterpå. Gruppen snakket lenge og gjerne med unge tilhengere før turen kom til oss. Og også vi ble møtt med stor vennlighet av Bono.
Idealene fra -76
– Det er viktig å bryte ned barrierene mellom scene og publikum. Vi stammer fra den såkalte «76-gencrasjonen» som stormet barrikadene nettopp fordi stjernene var blitt for store og virkelighetsfjerne. Dessverre har mange av barrikadestormerne fra den gang glemt sine idealer, og nå bare overtatt de gamle maktposisjonene, åpner Bono og fortsetter:
– Så langt har 80-årenes bidrag til rocken først og fremst vært grupper som gjemmer seg bak sine frisyrer. Men jeg tror det er viktig at artistene kommer ned fra sine pedistaller og møter sine fans øye til øye. For fra elitetenking til fascisme er spranget kort.
Det finnes ingen grunn til å be tvile U2’s idealistiske forsetter om å være en tvers igjennom ærlig gruppe. Men det er mange ærlige som har bukket under i denne penge- og statuspregede bransje før. Er de ikke redde for at suksessen kan ødelegge også deres edle motiver?
Kjøp av image
– Vi er klar over faren, men jeg tror vi er sterke nok. Faren er ofte størst før du oppnår suksess. Det er mange som selger sjelen sin for et vinnende image. Det har vi sluppet å gjøre, og derfor tror jeg vi klarer oss videre. Dessuten nekter vi å flytte til det moteriktige London, det er i Dublin vi hører hjemme!
U2 har gitt ut tre LP’er som alle har kombinert spennende, nytenkende musikk med meningsfulle tekster om temaer som for eksempel Nord-Irlands-konflikten og atombomben.
– Mine tekster er delvis selvbiografiske, selv om det ikke alltid er like lett å akseptere sannheten. Ta for eksempel «Sunday Bloody Sunday». Det var ubehagelig å skrive den teksten. Men det hjelper lite å flykte, sannheten presser seg frem likevel. Det er sannheten som befrir sinnet.
Soul
– Vi ser på vår egen musikk som soul, fortsetter Bono med ivrige fakter. – For soul har egentlig svært lite med et bestemt musikalsk mønster å gjøre. Soul er når du åpenbarer i stedet for å skjule. Derfor kan jeg ikke tenke meg å skrive en tekst som ikke betyr noe. Det er allerede så altfor mange grupper som bare kommer med tomme ord.
De fire guttene i U2 bekjenner seg som personlig kristne. Men de liker ikke å snakke offentlig om sin tro. Hvorfor, forklarer Bono slik:
– Den kristne tro er basert på følelser, ikke på intellektet. Mange kristne har oversett det faktum, og behandler kristendommen som en intellektuell vitenskap. Ikke minst i USA, hvor de har skapt en industri ut av troen. Vi mener at handling sier mer enn ord. Det vi har å si, sier vi i musikken.
Ny epoke
Bono kunne også fortelle at Kalvøyafestivalen ikke bare representerte slutten på en lengre
tids turnering, men også slutten på en epoke i U2’s historie.
– Vi har laget tre LP’er med samme musikalske utgangspunkt og grunnideer og samme produsent, Steve Lillywhite. Vi er fornøyd med det vi har skapt sammen med Lillywhite hittil, men nå føler vi at det er på tide å gå videre, avslutter den meget sympatiske og velartikulerte representanten for ung, irsk følelsesladet og tenkende rock.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Adresseavisen 24. august 1983)
