(intervju opprinnelig publisert mars 1983)
Oslo: Oslo Rockeklubb tok prisverdig nok sjansen på å ta inn Richard Hell og hans gruppe The Voidoids nylig. Med sin LP «Blank Generation» og fortid i bl.a. Television og Johnny Thunders Heartbreakers har Hells navn fått en mytisk kraft.
Oslo Rockeklubb kunne glede seg over utsolgt hus og et lite overskudd. Men dessverre ble det ikke så altfor mye annet å glede seg over denne kvelden. Richard Hell & The Voidoids snaue 45 minutter korte set ble like mye preget av kaos og et pønkenostalgisk publikum som av musikalsk kraft. Riktignok spilte Hell hardt og rått og med driv som førsteprioritet, men lyden ble for ullen og musikken for uklar og lite variert til å skape mer enn forbipasserende interesse
Pønknostalgi
Til Hells forsvar skal sies at dette neppe var den ideelle anledningen til å vise styrke og inspirasjon. Det overentusiastiske publikum var der vel så mye for å gjenoppleve gamle, gode pønkedager som for å høre på Richard Hell & The Voidoids. Og resultatet ble selvsagt folk som «ramlet» på scenen og dro med seg mikrofonstativer i samme slengen, foruten å etterlate et par knuste ølglass til musikerne å tråkke på. Kanskje ikke så rart at Hell ikke virket helt skjerpet og konsentrert om musikken?
Før konserten, uttrykte Hell imidlertid tilfredshet med sin europeiske «comeback»-turné så langt.
– Publikum kjenner mine sanger langt bedre enn det jeg hadde ventet på forhand, til og med sangene fra min siste LP «Destiny Street».
Langt opphold
«Destiny Street» er Hells andre LP og kom ut i fjor i USA, men ble sluppet i England nå nylig i forbindelse med denne turnéen. I Norge er den fremdeles ikke gitt ut. Mellom «Destiny Street» og hans legendariske «Blank Generation»-LP gikk det hele fem år.
– Mitt lange fravær skyldes både en juridisk krangel og at jeg i en periode var syk, forklarer han samtidig som han understreker at all verdens problemer av ymse art er et tilbakelagt stadium. Nå er alt bra igjen, og Hell satser på comeback.
. Jeg har en del nve sanger til en LP liggende i bakhue. Etter denne turnéen skal vi tilbake til New York og jobbe videre med det nye stoffet.
– Ditt valg av LP-tittel i 1977, «Blank Generation» slo an blant mange, og ble en slags fellesbenevner for hele «pønk-generasjonen». Syns du uttrykket er en god beskrivelse av pønkernes idéverden?
– Jeg vet ikke hva andre folk la i det uttrykket. Sjøl mente jeg ikke noe generelt, tittelen var bare ment som en personlig ytring, sier Hell litt usikkert.
Filmskuespiller
Samtidig som Richard Hell prøver seg på et musikalsk comeback, feirer han for tida store triumfer som filmskuespiller. Han har en av hovedrollene i filmen «Smithereens». som foruten å ha blitt en mindre kassasuksess i USA, også deltok i Cannes som et av USA’s bidrag.
– Hvis jeg skal sammenlikne det å være skuespiller med det å være rockartist, vil jeg si at det er mye lettere å spille film, smiler Hell og tilføyer:
– Men neste filmrolle blir nok mye vanskeligere. I «Smithereens» spiller jeg nemlig en pønkete, frekk, opportunistisk men sjarmerende rockartist. Og det blir jo omtrent som å framstille meg sjøl, flirer han.
Av Leif Gjerstad
(Intervju opprinnelig publisert mars 1983)
