Øyvind anbefaler – november 2022
November har vært en god musikkmåned, før julemusikken overtar for fullt. Her er fem norske album, en vinylboks og en ep som fortjener oppmerksomhet på månedens siste dag. Langlesing, men kanskje du får noen julegavetips også.
HELGE LIEN & KNUT HEM: «Villingsberg»
Det er kanskje ikke den mest opplagte duoen, men du verden hvor fint det låter når piano og dobro/weissenborn «smeltes sammen» på deres andre album sammen. Live også. Det fikk vi som fikk oppleve dem på Herr Nilsen i går erfare. Helge Lien er kjent fra blant andre Helge Lien Trio, som tidligere denne måneden turnerte i Tyskland og Østerrike. Knut Hem er kjent som trommis i Reidar Larsens band og The Respatexans og som dobroist i Øystein Sundes band Meget i sløyd og bluegrassgruppa Bluegrass Playboys.
Det er det tyske plateselskapet Ozella Music som gir ut platene til de to. «Hummingbird» kom for snart fem år siden. På oppfølgeren får vi åtte låter signert Hem, mens en kommer fra Liens pianohender og en er en nydelig versjon av den amerikanske banjomesteren Bela Flecks «Big Country». Duoen Lien/Hem skaper et unikt lydbilde som du kanskje ikke har hørt før, men som du kommer til å elske om du gir det en sjanse. I øregangene får du ti nydelige låter som fusjonerer jazz og bluegrass, perfekt lydfølge om du trenger en pause fra julemusikk og -forberedelser. Mine favoritter: Tittellåten, «Toto», «Konkylien» og «Two Good Friends». De to herrene har lagd ett av årets vakreste og mest stemningsfulle norske album.
KRISSY MARY: «Feme Sole»
Den tittelen konkurrerer også Kristine Marie Aasvang om. Hun har gjort seg bemerket som låtskriver og sanger i The Secret Sound og Dreamwalkers. I solodebuten «Feme Sole» går hun enda lengre i å utforske og utvikle det viktigste instrumentet på dette albumet, stemmen. I tillegg spiller hun gitar, munnspill og tverrfløyte. Thomas Bergsten bidrar på el-gitar og mandolin, Pelle Lindstad på nøkkelharpe,Alexander Lindbäck på tablas og Anne Mette Hårdnes på piano.
Ordene betyr mye for Kristine. Temaer som annerledeshet og ensomhet har forfulgt henne siden hun begynte å skrive sanger som 14-åring. «Feme sole» som begrep ble utviklet fra slutten av 1000-tallet og gjennom 1300-tallet, og viste til ugifte kvinner som arbeidet uavhengig i et håndverk eller handel og ikke ved siden av en ektemann. Ordene formidles mykt, i en musikalsk tradisjon som henter mye fra britisk folk og folkrock a la Fairport Convention og Unthanks (som også er albumaktuelle med fine «Sorrows Away), men også fra Joni Mitchell og andre med tilhold i Laurel Canyon på 70-tallet. En fascinasjon for middealdermusikk skinner også gjennom i korpartiene på «The Sea Inside the Man». Kristine ville at sangene skulle stå fram som de er, ikke skjult bak store arrangementer. Resultatet er fortryllende.
POPOL ACE: «It Was 50 Years Ago Today»
I forbindelse med at det i høst var 50 år siden Popol Vuh ga ut debutalbumet med samme tittel, har Grappa gitt ut en boks med tittelen «It Was 50 Years Ago Today» – for øvrig samme tittel som en dvd med en Beatles-dokumentar. «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» åpner som mange vil huske med ordene «It was twenty years ago today».
På de tre LP-ene i Popol Ace-boksen får vi opptak fra programmene «Tonkraft» og «Plysj och god musik» fra Sveriges Radio i 1974 og fra Rebekka West i Oslo i 1994 (supplert med Sbven Ohrvik på tangenter). Siden jeg var til stede på en av de to sagnomsuste Oslo-konsertene, der jeg var så heldig å dele bord med nå avdøde Arne Philip Fraas, mannen bak filmen om Ragnarock-festivalen, er dette et særdeles artig gjenhør med ti låter derfra. Det syntes åpenbart de andre publikummerne også. Resten er altså fra bandets storhetstid, året etter at andreabumet «Quiche Maya» ble gitt ut, og med passelige doser med improvisasjon. Ironisk nok het de fortsatt Popol Vuh da Sverige-opptakene ble gjort.
Hovedvekten er lagt på stoffet fra «Quiche Maya», men glansnummeret er etter min mening «Hunchback» – som åpner debuten. Den kommer i to utgaver her, med tjue års mellomrom – i likhet med tre andre låter. Dessverre mangler begge Pjokken Eides heftige fløytesolo, men bandet imponerte stort på 94-konsertene med tanke på at de ikke hadde spilt sammen på lenge. Jahn Teigen er i praktslag som den unike vokalisten han var. De øvrige medlemmene var Arne Schulze, Pete Kuntsen, Thor Andreassen og Terje Methi. Og altså, dette er musikkhistorie! Popol Vuh/Ace var store, og jeg kunne faktisk tenkt meg enda flere historier rundt bandet og disse opptakene enn vi får her. Uansett er det et fint dokument som må være en god gaveidé for godt voksne musikkelskere.
INGVILD FLOTTORP: «I Just Wanna Know It All»
Med albumdebuten «It All Seems So Clear» kom Ingvild Flottorp fra Åmli som en overraskelse på de fleste av oss i fjor. Den lovende debuten følges allerede nå opp med 13 nye låter som befester posisjonen hennes som det nye «stjerneskuddet» i norsk americana – eller nordicana som det gjerne kalles nå – med en noe større vridning mot pop enn på debuten. Mange av sangene er blitt til med Ingvild ved pianoet, som er blitt et salgs hovedinstrument – gjerne supplert med strykere. Sjøl er jeg særlig svak for den låten som er «mest country» her, duetten «Telling Me Lies» med Mattias Hammersmark Olsen.
En av gruppene som har utmerket seg i nordicana-sjangeren er gruppa The Northern Belle. Ett av medlemmene der er Ingvilds storesøster Johanne Flottorp, som bidrar med kor og hardingfele, mens storebror Tobias Flottorp Heltzer har produsert og spiller bass og korer. Som sist står vi altså overfor et «familieprodukt», men det er Ingvild som er låtskriveren. Jeg kan tenke meg at det aldri blir kjedelig når denne familien samles.
RURAL TAPES: «Inner Space Music»
Et meget spennende prosjekt som du kanskje ikke har hørt om er den norska produsenten, komponisten og multi-instrumentalisten Arne Kjelsrud Mathisens Rural Tapes, som denne måneden ga ut sitt andre album (pluss et outtakes-album som ble gitt ut i april) og som akkurat nå er på norgesturné.
Det sier kanskje litt om retningen og ambisjonene hans når han har med gjester som Steve Wynn fra The Dream Syndicate, Peter Buck og (turnémusiker) Scott McCaughey fra R.E.M og The Minus 5 og Gary Olsen fra Ladybug Transistor. Musikken er som mye annen god lytting vanskelig å plassere i bås, men tankene går i retning progrock, ambient, myk jazz og spennende svevende og filmatiske lydlandskaper. Det aller meste er instrumentalt, men albumets beste spor er en «rullende» og pulserende «Bossa Nova For the Contrails of My Tears» med en filosofisk tekst framført av en snakkende Wynn.
BENDIK BRÆNNE: «Birds Are Real»
Bendik Brænne ga i 2020 ut albumet «Personal Best?», og det kan godt hende det er det. Men – med femspors-ep-en «Birds Are Real» viser han seg nok en gang fra sin beste side. Ved siden av vokal kan han høres på tangenter, fløyter, saksofoner, munnspill og klokkespill, med bidrag fra medprodusent Preben Sælid Andersen, Thomas Gallatin, Chris Holm, Tor Egil Kreken, Lars Horntveth, Lise Sørensen Voldsdal og Hans Foyn Friis.
Åpingen «Give Me Til Morning» og «Everything/Everything» er klassisk, myk popmusikk, med anstrøk av americana, soul og California-pop. Låtene, skrevet av Brænne, Andersen og Sjur Lyseid, handler mest om redselen for å bli gammel, irrelevant og glemt. Kanskje noe å tenke på for atskillig yngre sjeler enn Brænne. Aller best på en gjennomført smakfull ep er countryinspirerte «Hurts So Good».
BLUES FOR BARNA: «Tidsmaskin»
Det er ikke ofte jeg skriver om barneplater. Det er ikke vond vilje, det bare blir sånn. Men – prosjektet som kaller seg Blues for barna må løftes fram: Erik Harstad (vokal/gitarer), Henrik Maarud (trommer/perkusjon/trombone/piano/vokal) og Håkon Høye (vokal/bass/gitarer). Med tekster målgruppa har et forhold til, ispedd litt historie om bluesens tilblivelse og utvikling, ikke minst med mye humor, får barna en mulighet til å bli kjent med bluesen. I «skredderblues» lager de en blues på sparket på stikkord fra barn. Bluesen sliter med å tiltrekke seg unge utøvere og å nå fram hos unge lyttere. Det gjelder å begynne tidlig, og her er Blues for barna et meget velkomment tilskudd. Trioen tar barna og musikken på alvor. Eirik Bergene bidrar på munnspill og medlåtskriver Kim Edward Bergseth på diverse instrumenter.
Av Øyvind Rønning
Les flere «Øyvind anbefaler« her!
