(Intervju første gang publisert februar 1995)
Oslo: Mange grupper deler drømmen om å få en plate lansert. Kristiansand-bandet Velvet Belly opplever i disse dager å få sin nye plate lansert – for annen gang!
Velvet Belly slapp sin tredje CD «Window Tree» på det lille uavhengige selskapet dBUT i fjor høst. Plata fikk strålende kritikker, men med ett opplag på skarve 1000 CDer forble «Window Tree» en godt bevart hemmelighet for de fleste. Utgivelsen førte imidlertid til at tre multinasjonale selskap meldte sin interesse for bandet. BMG vant kampen om gruppas gunst, og det er dette selskapet som nå relanserer Velvet Bellys «Window Tree».
– Vi trivdes meget godt på dBUT, men overgangen til et større selskap er et ledd i en naturlig utvikling. Med BMGs ressurser i ryggen blir det lettere for oss å få oppfylt våre ambisjoner, hevder bandet – Anne Marie Almedal, Kay Rune Rasmussen, Tor Henning Sundgot og Pål Aanensen – overfor NTB.
Samtidig presiserer de at ambisjonene deres går mer i retning musikalske enn kommersielle mål.
– Vi prøver å skape musikk som beveger seg litt under overflaten, forhåpentligvis med mer dybde enn de mest konvensjonelle stilarter innenfor rocken. Så vår musikk er kanskje ikke av den typen som har det aller største salgspotensialet?
Indie-rock?
Velvet Belly har eksistert i drøye fem år, og deres stemningsmettede musikk har av mange fått merkelappen »indierock», med referanse til engelske indie-grupper.
– Det er alltid vanskelig å sette merkelapper på musikk, men vi opplever referansen til engelsk indie-rock som veldig misvisende. Spesielt på «Window Tree» har vi klart å utvikle en egen sound, hvor atmosfære og nærhet er to sentrale nøkkelord. Lydbildet er ganske åpent og til dels minimalistisk, med instrumentene klart definert, kommenterer bandet som heller trekker fram norske navn som Bel Canto og Mari Boine som bedre egnede referanserammer.
– Selv om vi kommer fra forskjellige deler av landet, deler vi noe av den samme kulturelle bakgrunnen. Det norske litt innadvendte lynnet passer bra som utgangspunkt for å lage musikk med melankolske stemningsbilder.
Fra Kristiansand
Kristiansand er ikke akkurat kjent for sin sentrale posisjon i norsk rock, selv om byen mot slutten av 80-tallet markerte seg med et positivt kreativt rockemiljø. Et av de best kjente bandene fra den gang var Lily & The Gigolos, hvor Velvet Belly-trommis Kay Rune Rasmussen tidligere spilte.
– I motsetning til da, er det nå ganske stille i hjembyen vår. Hvorfor vet vi ikke helt, men vi håper at vi sammen med Quart-festivalen kan bidra til igjen å sette Sørlandets hovedstad på rockekartet, sier Kay-Rune.
Klarer de det, blir det imidlertid delvis fra en eksiltilværelse. Det er nemlig bare to av kvartetten som i dag bor i Kristiansand. En har adresse i Oslo, mens vokalist Anne Marie Almedal studerer i Amsterdam.
– Heldigvis bor jeg slik til at jeg ikke ble personlig berørt av storflommen, smiler jenta som studerer sang ved Amsterdams musikkkonservatorium.
– Jeg trives godt der, og føler selv at jeg har utviklet meg mye som vokalist.
Fint å være spredd
Å være spredd i tre byer i to forskjellige land kan medføre visse praktiske problemer, men bandet bedyrer at det musikalsk ikke betyr noen ting.
– Vi har vært sammen så lenge at vi vet hva vi vil, og det er ikke noe problem å sende taper fram og tilbake i posten. Dessuten kan det være en klar fordel å bo på litt forskjellige steder, utenfor Oslo-gryta. Det gir en distanse til hele musikkbransjen som igjen skaper større ro og frihet til å utvikle vår egen stil, uavhengig av hva dagens trend i rockens innemiljø måtte tilsi, fastslår bandet som går inn i studio ved påsketider.
– Det er jo lenge siden vi spilte inn «Window Tree», så vi har masse nytt materiale liggende klart. Vi regner med å ha den nye plata ferdig rett over sommeren, men når den eventuelt slippes er helt opp til BMG.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 13. februar 1995)
