I et halvt århundre har Mikael Wiehe vært med oss, som en rød trubadur med melodiøs sans og lyrisk åre. Det er ikke rart at det føles vemodig når han nå legger gitar og turnésko på hylla.
30. april 1975 gjestet Mikael Wiehe Oslo og Chateau Neuf med sitt daværende band Hoola Bandoola Band. Konserten endte med stående ovasjoner og trampeklapp, men da svenskene skulle takke for seg var det ved å si at målet måtte være at de aldri skulle trenge å komme tilbake til Oslo igjen.
En beskjed som framstår som veldig underlig ved første øyekast, men som blir litt mer tydelig hvis man ser dem gjennom 70-tallets revolusjonære briller. Musikk var et politisk våpen, og i samsvar med Kina-Maos ordtak «la de tusen blomster blomstre» var Hoola Bandoola-budskapet at ønsket var at norsk politisk musikk skulle vokse seg så sterk at svenskeimport var unødvendig.
Mange konserter
Det gikk selvsagt – og heldigvis – ikke helt slik Mikael Wiehe, Björn Afzelius & Co hadde tenkt seg. Riktignok ble Hoola Bandoola Band oppløst året etter, men de kom tross alt tilbake til Norge på en gjenforenings- og jubileumsturné 20 år seinere. Og som soloartister ble både Afzelius og Wiehe hyppige og kjære gjester på norske scener utover 1980- og 1990-tallet. For Wiehes del har også de 20 siste årene bydd på mange konserter i Norge.
Det er blitt så mange at jeg for lengst har mistet tellinga, men nå tyder det aller meste på at vi faktisk er kommet til veis ende. Da Mikael Wiehe i fjor høst slapp albumet «Den siste mohikaner» proklamerte han samtidig at 2022-seansen «Den siste turnén» ville bli hans aller siste. Og nå er 76-åringen kommet fram til siste del av den siste turneen, med tolv konserter i Norge og med endelig sluttstrek i Hamar 18. september.
Avslutter i Norge
I går, onsdag, var turen kommet til Oslo Konserthus, og sittende på en krakk med gitar i hånd slo Wiehe og hans to medmusikanter (Christer Karlsson og Anders Pettersson) straks an tonen med «På livets hav». En metafortung sang for en artist som etter tiårs seilas på livets hav nå går i land – stolt over det han har gjort, men også takknemlig over alt han har fått opplevd.
En takknemlighet som onsdag kom til syne da han i åpningen detaljert fortalte og forklarte publikum om alle de valgene som må tas når en turné skal planlegges. Hvilke av sine 340 registrerte sanger skal med? Hvilke covere bør få plass i programmet? Hvilken tematikk skal prege showet og hvilket toneleie skal han legge seg i?
Virkeligheten melder seg
Men da Wiehe hadde tatt sine valg og alt endelig var klart for «Den siste turnén», grep virkeligheten forstyrrende inn. «Den gamle mannens selvopptatte tanker om livet og døden» blir vanskelig å dyrke når Russland invaderer Ukraina, fastslår Wiehe og rydder i stedet plass for Bob Dylans gamle «Masters of War». Som i Wiehes svenske tapning «Ni som tjänar på krig» framstår som en tung, skjebnesmettet militaristisk hymne som biter.
Å få tekst og musikk til å smelte godt sammen, har da også alltid vært en av Wiehes store styrker. Gjennom hele sin karriere har han vært uttalt politisk, og som regel har han evnet å få fram sitt budskap uten at det går på bekostning av det musikalske. Det gir også sanger som «Victor Jara», «Keops pyramid» og «Jakten på Dalai Lama» en tidløs kvalitet, selv om de isolert sett kan framstå som typiske «barn av sin tid».
Trubadur med verbal slagkraft
De nevnte er bare tre av mange publikumsfavoritter som Wiehe byr på denne kvelden, og sin vane tro tar han seg god tid mellom låtene til å fortelle anekdoter eller innledninger – gjerne humoristiske – til den kommende låten som alle knytter dem opp mot vår egen samtid.
Noe som gir plass til kommentarer om den økende kløften mellom fattig og rik i Sverige, miljøkampen («er Greta Thunberg vår tids Cassandra?»), kjernekraft, frykten for de høyrereaksjonæres frammarsj, den arabiske våren, utviklingen i Chile og Cuba. Litt selvironisk lover han samtidig at vi skal slippe prat om Nicaragua, mens 50 år gamle «Vem kan man lita på» om løgnaktige politikere dessverre føles om mulig enda mer aktuell nå enn da.
Vakkert og vemodig
Ved et par anledninger onsdag glemte Wiehe en tekststrofe og en verbal punchline, men det imperfekte sto aldri i veien for godstemningen den svenske musikeren og historiefortelleren bygget opp i løpet av den omlag hundre minutter lange konserten.
Da han til stående ovasjoner tok avskjed med «Mitt hjärtas fågel» meldte vemodet seg for alvor. Noen felte en liten tåre og jeg kunne ikke la være å tenke tilbake på det første konsertmøtet med Wiehe for 47 år siden. Takk for følget, Mikael!
Av Leif Gjerstad
Les også: Wiehe pensjonerer seg
Les også: Feirer 75-årsdagen hjemme (intervju fra 2021)
Les også: Stemningsfull konsert kvelden før skjebnevalget (konsertanmeldelse fra 2018)
