Glem krig og elendighet et lite øyeblikk, eller i 100 minutter. Verdens beste og mest fredelige Oberst heter Conor til fornavn og styrer et band som heter Bright Eyes. Og – livet blir faktisk litt lysere med dette bandet fra Omaha, Nebraska.
Conor Oberst (45) ga ut sitt første album da han var 13 år, og var bare 15 da han startet Bright Eyes for 30 år siden. Med på laget fikk han multiinstrumentalistene Mike Mogis og Nate Walcott, som fortsatt utgjør basen i bandet i tillegg til tre øvrige musikere.
Etter en albumpause på ni år kom «Down in the Weeds, Where the World Once Was» i 2020 og så «Five Dice, All Threes» i fjor, begge blant de beste albumene de respektive årene. Det er nok en av grunnene til at konserten ble flyttet fra mindre Parkteatret til Rockefeller – som var fullpakket.
Mer fokusert
«You are now at a Bright Eyes concert» står det på bakteppet på scenen – om du skulle være i tvil. På Øyafestivalen for tre år siden var det en plakat som kunne vært tatt fra optikeren som lyste imot oss.
Og om du skulle være i tvil etter å ha lest denne anmeldelsen: Bright Eyes leverer en konsert som kommer høyt på lista om årets konsertbegivenheter skal oppsummeres.
Conor Oberst og hans fem medmusikanter setter åpenbart stor pris på mottakelsen og engasjementet, og gir en konsert som er mer fokusert enn den fine, men litt snodige «seansen» på Øya. To blåsere løfter, som ofte ellers, låtene til et høyere nivå.
Conor snakker mindre enn sist og står mer rolig, sjøl om han også benytter muligheten til litt bøy og tøy – og særlig når gitaren plutselig er uten strøm og han improviserer med å forflytte seg høyt og lavt uten noe annet enn sangmikrofonen. Samplingene fra fjorårets album, med referanser til gamle filmer m.m., følger oss gjennom konserten.
Glimrende album
Conor & Co. åpner med «Bells and Whistles» fra fjorårets glimrende album «Five Dice, All Threes». Låt nummer fire er første høydepunkt, «We are Nowhere, And It’s Now», dessverre uten Emmylou Harris – som sang duett med Conor på folk/country-albumet «I’m Wide Awake It’s Morning» i 2005. Albumet nådde 10. plass på Billboard-lista, og var min inngang til Bright Eyes – sjøl om jeg burde oppdaget dem da «Lifted or The Story is in the Soil, Keep Your Ear to the Ground» kom tre år tidligere.
Huskes ekstra godt
Sterke «Bas Jan Ader» («Well, it takes a lot of nerve / To live on planet Earth») fra fjorårets album og nydelige «First Day of My Life» og seinere «Old Soul Song (For a New World Order)» (med Mogis på pedal steel) fra «I’m Wide Awake…» drysses ut over Rockefeller-publikummet som englestøv. Et annet høydepunkt er «Tiny Suicides», som også er blant låtene som huskes aller best fra det ferskeste albumet – sammen med «The Soldier Boy».
Som andre ekstranummer får vi tittellåten, det vil si i form av «Road To Joy», basert på Beethovens «Ode to Joy», fra «I’m Wide Awake…», med et helt usannsynlig støyparti som overgår det du hører på albumet mange ganger!
Tredje og siste ekstralåt er suverene «One For You, One For Me» fra albumet «The People’s Key» (2011) – etter at Conor har fått sagt mye om den håpløse situasjonen i landet hans og i verden for øvrig – uten å nevne navn. «Vi opplever en krig mot menneskeheten», slår den politisk bevisste artisten fast. Der har han mange med seg – men det er ikke noe han har funnet på nå. Som ung gutt demonstrerte han mot president George W. Bush da han invaderte Irak i 2001 også. Respekten for Conor Oberst blir ikke mindre av det.
Forresten: Sjekk ut soloplatene hans om du får tid i sommer, og start med «Salutations» fra 2017.
Av Øyvind Rønning