(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for BOK365, hvor den ble publisert 14. august 2025. Den anmeldelsen finner du her)
Billedkunstneren og bokillustratøren Lars Elling fikk et brakgjennombrudd med debutromanen Fyrstene av Finntjern. Oppfølgeren Nei, dette husker vi bekrefter at Elling er en forfatter å regne med.
Lars Elling «Nei, dette husker vi»
(Forlaget Oktober, roman, 240 sider)
Lars Elling har vært en både priset og svært respektert kunstner i mange år før han i 2022 debuterte skjønnlitterært, med en historie om to unggutter og deres opplevelser i Nordmarka tidlig på 1900-tallet. Anmelderne strødde femmere og seksere rundt Fyrstene av Finntjern, mens publikum fulgte opp og sendte romanen opp på bestselgerlistene. Salg til utlandet ble det jammen også.
Utstilling med bilder fra bok
Nå er Lars Elling klar med oppfølgeren. Den fikk faktisk en slags snikpremiere på Galleri Brandstrup i Oslo i mars, da kunstneren i utstillingen Nei, dette husker vi viste bilder inspirert av boka og med romanens hovedkarakterer i fokus.
Dette kan illustrere de tette båndene mellom Ellings virke som kunstner og forfatter, slik også de ytre likhetene mellom Fyrstene av Finntjern og Nei, dette husker vi er klart synlige. I begge bøkene har han plassert noen unggutter i bokas sentrum, i begge foregår mye av handlingen ute i naturen og i begge blir vi for det meste tatt noen tiår tilbake i tid.
Og ikke minst, i begge bøkene møter vi Filip. En gutt med så store evner til å tegne at vi antar at dette er forfatterens måte å skrive seg selv inn i historien på. Noe som gir Elling mulighet til å reflektere over kunstens rolle i dagens samfunn og kommentere dagsaktuelle problemstillinger. Slik han skriver midtveis i romanen:
«I liberale demokratier blir kunsten en harmløs luksus, en knapphullblomst i jakkeslaget på dressen som pryder den nasjonale kroppen. (…) Nyslåtte diktatorer ser ikke kunsten som pynt. De vet bedre. Etter et statskupp settes tommeskruer på de hendene som tegner. Nedkjempelse av estetisk ulydighet er autoritære regimers første anliggende».
Det høres dessverre skremmende aktuelt ut, uten at vi skal gå mer inn på det her.
1970-tallet
Selv om Lars Elling her og i et angrep på algoritmenes makt skriver inn vår egen samtid, utfolder det meste av handlingen i Nei dette husker vi seg på 1970-tallet. Vi møter Filip og hans venner i en drabantby i Oslo, rett ved skogbrynet. De befinner seg et sted mellom barndom og ungdom, i en fase hvor man nødig vil framstå som barnslig, selv om puberteten fortsatt befinner seg et stykke unna.
I denne tidvis vanskelige balansegangen blir samholdet i gjengen det som på mange måter definerer deres liv. Slik som i alle gjenger har de sine respektive roller å spille, med uskrevne regler alle kjenner og ingen trekker i tvil. Det handler om rettferdighet og lojalitet. Samt taushet overfor omverden. Det som skjer innenfor gjengens rammer er noe ingen andre har noe med å gjøre.
Kunstnersjel
Filips rolle er som den kunstneriske sjelen, en gutt som kan være empatisk i det ene øyeblikket og litt mer strategisk beregnende i det neste. Og med en naturlig usikkerhet i bunn, bortsett fra når han kanaliserer sine følelser og fester dem på arket med blyanter og tusj.
Det blir noen ark etter hvert, og bokas struktur er bygget opp omtrent på samme måte. Kapitlene er forholdsvis korte og anekdotiske, der de framstår nærmest uavhengig av hverandre, løst knyttet sammen gjennom personene som befolker historiene. Det blir blitt som snapshots fra barn- og ungdomstida, der fragmentene lever hver for seg, men sammen maler et større bilde.
Tidskoloritt
De ulike kapitlene gir slik også god plass for fargerike anekdoter med rik tidskoloritt. Som kampen om fotballkort med Kevin Keegan på. Om Filips stilsikre nidtegning av en lærer, om den innflyttede sørlendingen Tim som stadig går på trynet, om dukkestua der gryende erotiske følelser gjør seg famlende gjeldende.
Og ikke minst, om den dramatiske hendelsen ved et mørkt tjern, der gutten Dagmar er villig til å risikere sitt liv bare for å få tilbake sitt ordentlige navn. Historier som sprudler av såvel sår som humoristisk fortellerglede, mens den ytre og indre spenningen effektivt utfolder seg.
Billedrikt språk
At Lars Elling har et billedrikt språk bør kanskje ikke overraske. Han viser utsøkt sans for de små detaljene, der han – unnskyld uttrykket – maler fargerike stemninger med tidsriktig koloritt.
Som oftest med en leken penn som både forundrer og begeistrer, der setninger som «I en lang, blå skygge den bratte marssola trekker ut av forskalingsmuren» og «Fjorårets gulvisne siv er filtret inn som en ustelt parykk i den geriatriske isen» framkaller bilder som både vitner om rik assosiasjonsevne og stor språklig kontroll. Men noen ganger kan forfatteren også bli litt for begeistret i sin egen ordlek, slik at metaforene og beskrivelsene innimellom framstår som litt overlesset.
Skrinet
Som en ramme rundt fortellingen fungerer også et skrin som Filip har nasket med seg fra brukthandelen. Det fyller han med dyrbare og magiske skatter som militærkompass, sprittusj, Coca Cola-jojo, fotballkort, hodeskallering, brennglass, uåpnet kondom og en del annet. Sammen med Vemund graver han ned skrinet med barndommens minner mellom to røtter på et stort tre. Men å merke stedet de graver det ned på synes ikke så viktig. Dette husker vi, fastslår Filip.
Og har vel i og for seg rett. For selv om vi glemmer gjemmestedet og mister kontakten med gamle barndomsvenner, bærer vi gjerne minnene med oss videre gjennom livet.
Av Leif Gjerstad
(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for BOK365, hvor den ble publisert 14. august 2025. Den anmeldelsen finner du her)