I dag ville Marius Müller fylt 60 år, og han feires behørig med stor CD-boks og Rockefeller-konsert i kveld. Mens jeg i anledning dagen har gravd fram to intervjuer med Marius. Det ene fra 1981, det andre fra 1995.
Jeg intervjuet Marius noen ganger, men uten å være helt sikker tror jeg disse to intervjuene er det henholdsvis første og siste jeg gjorde med den store gitaristen fra Manglerud.
Det jeg i hvert fall husker klart er første gang vi møttes på ordentlig. Og selv om vi begge bodde i Oslo og jeg kjente til ham som gitarist, måtte vi helt til London for å havne ved samme bord. Egentlig oppsøkte jeg lunsjrestauranten et sted i nord-London på grunn av Trond Granlund, som akkurat da spilte inn en LP i den engelske hovedstaden. Men da jeg skulle snakke med Trond slo også bandmusiker Marius seg ned ved bordet. Og gjorde øyeblikkelig inntrykk. På grunn av sin appetitt…
For nesten det første han sa var at han hadde hatt magesjau og derfor bare skulle spise bittelitt. Men når vi først var klare til å bestille endte han opp med en mye større pizza enn både Trond og meg.
Hvor er Marius?
Siden traff jeg naturlig nok Marius Müller utallige ganger opp gjennom årene. Han var jo lett å få øye på, og han var jo ikke sjelden å se på en eller annen Oslo-scene. Likevel er kanskje et av de sterkeste minnene jeg har av Marius den gangen jeg ikke så ham. Den gangen jeg skulle gjøre et større intervju med ham for et blad og vi hadde avtalt å møtes på caféen Harlekin (var det slik de stavet det?) i Hegdehaugsveien i Oslo.
Problemet var at han aldri møtte opp og jeg måtte prøve å finne ham (dette var lenge før mobiltelefonen sin tid). Siden det bare var formiddag satset jeg på at han enten hadde forsovet seg eller kanskje glemt tida, der han muligens satt bøyd over gitaren i hjemmet sitt. Og hjemmet lå akkurat da i førsteetasje i en leilighet like ved Vestkanttorget i Oslo, uten at jeg hadde nøyaktig adresse.
Gitarene røpet ham!
Dermed måtte jeg bli en vinduskikker som metodisk gikk fra vindu til vindu og heiste meg opp der det måtte være nødvendig. Det var ikke bare populært for dem på innsiden av vinduet. En mann som oppdaget meg skjelte meg ut, mens ei kvinne så forskrekket ut. Og en tredje person som kom gående på fortauet, tok meg for å være innbruddstyv og skrek at han skulle varsle politiet.
Om han gjorde det vet jeg ikke, for heldigvis klarte jeg å finne Marius rett etter. Eller rettere sagt, jeg så ikke Marius, men da jeg gjennom vinduet oppdaget 10-15 gitarer oppstilt bortover gulvet var jeg ikke i tvil. Det måtte være Marius! Og litt iherdig banking på vinduskarmen ga resultat. Han var hjemme, og bedyret at han ikke hadde glemt avtalen vår. Han trodde bare den var dagen etter.
Hvis jeg ikke husker helt feil var det også den dagen han entusiastisk spilte en demo for meg med et band som ikke hadde debutert, men som hadde framtida foran seg, ifølge Marius. Dance With a Stranger.
(Og skulle jeg likevel huske feil, så gjelder det kun anledningen, for at det var Marius som introduserte meg for DWAS er i hvert fall sikkert).
Takk for musikken, Marius!
Av Leif Gjerstad
Les også: Den du veit satser alt (arkivintervju fra 1981)
Les også: Seks med Marius (arkivintervju fra 1995)
