Country og americana seiler for tida i medvind, og sentral bak roret er Tyler Childers. I kveld spiller den amerikanske 32-åringen på for lengst utsolgte Sentrum Scene i Oslo.
Childers var bare 19 år da han i 2011 albumdebuterte, men måtte vente ytterligere seks år på det store gjennombruddet med albumet «Purgatory». Siden er det gått slag i slag, og i fjor kunne han glede seg over at både sjettealbumet «Rustin in the Rain» og singelen «In Your Love» ble Grammy-nominerte i countryklassen.
På rett side av gjerdet
Som så mye i det amerikanske samfunnet er også countrymusikken blitt mer polarisert de siste årene. Ikke bare i kommersiell forstand, men også på den tradisjonelle høyre/venstre-skalaen. Du har de som forfekter retten til å vifte med våpen og som syns Black Lives Matter og liknende er noe søl, samtidig som de hyller den rurale Maga-bevegelsen og disser de avskyelige liberale i storbyene.
Så har du dem med en litt annen tilnærming til problemene USA sliter med, som tror mer på sosial utjevning og har et mer liberalt grunnsyn. Tyler Childers hører til disse. Noe som ikke er helt gitt, all den tid han kommer fra landsbygda i Kentucky, fra enkle kår med en gruvearbeider til far og sykepleier til mor. Han kommer fra Trump-land og kunne lett ha falt ned på rednecksiden, når han i sine tekster gjerne beskriver vanlige folks skjebner. Men han har valgt en annen synsvinkel og åpent støttet Demokratene politisk, i selskap med blant andre Jason Isbell. Og skal vi lytte til Isbell så er det denne siden av country/americana som er på størst frammarsj for tiden.
– Jeg tror «the good guys» vinner. Se på artister som Kasey Musgraves, Zach Bryan og Tyler Childers. De selger plater og billetter som aldri før. Selvsagt finnes det folk på høyresida som gjør det veldig bra også, men det er ingen tvil om at tilveksten er størst på vår side av gjerdet, uttalte Isbell nylig til den britiske avisa The Independent.
Fra kirken til småklubber
Men tilbake til Tyler Childers: Han vokste opp i Lawrence County og fikk sin første musikalske skolering som korgutt i den lokale kirken, før han som spe tenåring plukket opp gitaren og lærte kunsten å skrive låter.
De er det blitt mange av, ikke minst etter at han droppet ut av college for å prøve lykken som musiker, mens diverse småjobber (nesten) betalte regningene. Og kanskje også drinkene og dopen, som han har innrømmet det ble så altfor mange og mye av gjennom så altfor mange år. Helt til han i 2020 tok grep og siden har vært helt tørrlagt og rusfri.
Men selv om han slet med rusproblemer før fylte 20, stoppet det heldigvis ikke hans utvikling som artist. Og etter hvert ble det så pass mange opptredener og lokale fans at han i 2011 fant tiden moden for å spille inn et album. «Bottles and Bibles» styrket nok hans lokale standing, men forble likevel et lokalt fenomen, langt unna den nasjonale interessen.
Det skulle faktisk ta seks år før hans miks av tradisjonell country, bluegrass og folk – med hint både til John Prine, Ricky Skaggs og Gram Parsons – gjorde navnet Tyler Childers kjent i videre kretser.
Gjennombruddet
Mye av æren for dette tilfaller artistkollega Sturgill Simpson som etter å ha sett Childers live ble så begeistret at han tilbød sine tjenester som produsent. Resultatet ble 2017-albumet «Purgatory» (med David Ferguson som medprodusent) som straks klatret på country- og americana/folk-listene, før den året etter sikret Childers prisen for «beste nye artist» under Americana Music Awards.
Med de to påfølgende albumene «Country Squire» (2019) og «Long Violent History» styrket han sin posisjon ytterligere. På sistnevnte nærmet Childers seg også det politiske, ved å adressere temaer som rasisme, sosial uro og politibrutalitet – samtidig som han donerte albumets overskudd til et fond han og kona startet for trengende i Appalachian-regionen.
Noen av hans uttalelser vedrørende innholdet på «Long Violent History» provoserte nok noen tradisjonelle countryfans. Slik også fjorårets singel «In Your Love» gjorde. Der forteller han kjærlighetshistorien til to homoseksuelle gruvearbeidere i Kentucky på 1950-tallet. Et forhold som under datidas politiske klima umulig kunne ende godt. Eller som Childers tørt konstaterer I teksten: «We were never made to run forever/We were just meant to go long enough».
Grammy-nominasjoner
Selv om noen ble provosert av låten, kunne det ikke forhindre at den ble en stor suksess da den ble utgitt i fjor sommer. Slik også albumet «Rustin in the Rain» ble da det kom noen uker etter. Der er selvsagt også «In Your Love» inkludert, samtidig som Childers sper på de egne låtene med en flott tolkning av Kris Kristoffersons «Help Me Make It Through the Night».
Begge disse låtene vil sikkert stå på kveldens program på Sentrum Scene. Men spiller han også noe av Pink Floyd? Spørsmålet virker kanskje rart, men faktum er at han ved flere anledninger det siste året har framført britenes mer enn 50 år gamle låt «Time» i akustisk tapning. Enten han tar den eller ei, tyder mye på at det uansett er Tyler Childers tid nå!
Av Leif Gjerstad
Se video:
