(Anmeldelsen ble første gang publisert i BOK365 fredag 15. september)
Det er en dramatisk og vond historie om jødeforfølgelse fra krigens dager som Simon Stranger byr på i sin nye roman Museum for mordere og redningsmenn.
Simon Stranger «Museum for mordere og redningsmenn» (Aschehoug forlag, 357 sider)
«Hendelser fra fortiden glir gradvis inn i glemselen og forsvinner, som speilingen av skyer i et stille vann. Samtidig er fortiden med oss i alt vi gjør, og lever videre i hver eneste gjenstand vi berører eller betrakter».
Slik åpner Simon Stranger sin nye, dokumentariske roman Museum for mordere og redningsmenn, før han tar oss med til et lite tjern tett innpå svenskegrensen.
Der flyter to lik opp til overflaten. Det er det jødiske ekteparet Rakel og Jakob Feldmann. På flukt unna nazistene og utslettelsen er de blitt drept av grenselosene de trodde skulle redde dem. Den ene av losene, Peder Pedersen, skal vise seg å være den samme sympatiske og sjarmerende unge mannen som få uker etter hjelper Ellen Glott og hennes familie i sikkerhet over grensen.
Begge hendelsene er faktiske og fant sted høsten 1942, da deportasjonen av jøder tok til og panikken i Oslos jødiske miljø spredte seg. Og begge hendelsene fletter seg inn i hverandre og skaper den veven som Simon Stranger spinner sin historie rundt i sin nye roman Museum for mordere og redningsmenn. Om de som ble deportert og utslettet. Om de som overlevde og betalte dyrt for det. Om krigens nådeløse brutalitet og hva den kan gjøre med mennesker. Om skyld og ansvar.
Frittstående oppfølger
Museum for mordere og redningsmenn er en frittstående oppfølger til Leksikon om lys og mørke, som Simon Stranger i 2018 fikk Bokhandlerprisen for.
I den fortalte Stranger historien om sin jødiske svigerfamilie som etter krigen flyttet inn i den beryktede landssvikeren og torturisten Henry Rinnans hus, med eget torturkammer i kjelleren. Mens faren i huset, Gerson Kommisar, syntes å kunne distansere seg fra de brutale hendelsene og heller glede seg over at de kunne kjøpe det fine huset, slet hans kone Ellen Kommisar – bestemora til Simon Strangers kone – adskillig mer. For henne ble huset hjemsøkt og hun klarte aldri å forsone seg med alt det skrekkelige som hadde utfoldet seg der.
I årets roman møter vi Ellen noen år tidligere, da hennes etternavn fortsatt var Glott og krigen brutalt fratar henne alt hun som tenåring drømmer om. Hennes velstående familie blir frarøvet sin enebolig og alle sine eiendeler, før de flykter over grensen til Sverige for å unnslippe deportasjon og utslettelse.
Under flukten blir de hjulpet av grenselosen Peder Pedersen som bringer dem i sikkerhet. Like bra går det ikke med familien Feldmann. Det formuende ekteparet Rakel og Jakob Feldmanns sønn Herman blir arrestert av nazistene under et fluktforsøk. Foreldrene innser at det er bare timer før også de blir tatt, og forlater i panikk alt de har i Oslo for selv å komme seg over til Sverige. Men så langt kommer de aldri. Langt uti skauen, bare få mil unna grensen, blir ekteparet drept av Peder Pedersen og hans grenselosvenn Håkon Løvestad.
Skyld og ansvar
Drapene på ekteparet Feldmann ble meget omtalt og omdiskutert, da forbrytelsen kom opp for retten i 1947. Til tross for at de to grenselosene hadde innrømmet drapene, ble de frikjent for forbrytelsen. De hadde handlet i nødverge, mente retten, som nøyde seg med å dømme dem for underslag av pengene ofrene bar på.
Rettskjennelsen vakte i sin tid sterke reaksjoner. Folk i motstandsbevegelsen framholdt at krig kan kreve og rettferdiggjøre slike brutale handlinger, mens andre stilte seg spørsmålet om dommen ville vært den samme om ofrene ikke hadde vært jøder? Noe som i boka gir Stranger anledning til å åpne opp for filosofiske betraktninger rundt moral og krigens vesen.
Hvordan kan to grenseloser som med fare for eget liv reddet så mange jøder over grensen til Sverige ende opp som brutale drapsmenn? Og i hvilken grad kan krigen brukes som unnskyldning for slike ugjerninger, spør Stranger – gjerne gjennom gjerningmannens indre, angstfylte monolog.
Samtidig som Stranger dveler ved dette og all urett som er blitt gjort mot jøder, setter han også et smertefullt fokus på egen slekt. Han kommer over opplysninger som viser at hans egen oldefar Sigurd Wahl, direktør i trykkeriet Aas & Wahl, under krigen trykket propagandamateriale for Nasjonal Samling. Han var krigsprofitør og ble etter krigen tiltalt for landssvik. Han ble frikjent grunnet bevisets stilling, men i hvilken grad kan krigsprofitører unnskylde egne handlinger med at de fryktet for konsekvensene dersom de sa nei til okkupasjonsmakten?
Dokumentarisk preg
Ved sitt nærvær i teksten får forfatteren god anledning til å reflektere over slike problemstillinger. For slik både Leksikon om lys og mørke og Strangers Afghanistan-bok 304 dager var bygget opp som faktabasert fiksjon, fortsetter Strangers dokumentariske grep også i Museum for mordere og redningsmenn.
Han gjør dypdykk i historiske arkiv og skildrer det han har funnet der, samtidig som han fyller ut alle hullene i historiene med fiksjon. Han går inn i sine personer og prøver å forestille seg hva de tenker og gjør i ulike situasjoner. Noen ganger ved å la forfatterens «hva tenkte hun nå»-grep bli synlig, andre ganger mer i det skjulte.
Som i tidligere bøker viser Stranger at han mestrer denne dokumentariske fiksjon-teknikken ypperlig. Skildringene lever og puster og framstår som meget troverdige, vi føler på angsten til de involverte, mens Stranger bygger opp spenninger og stemninger og knytter dem effektivt sammen.
For å styrke det dokumentariske preget har Simon Stranger i tillegg formet kapitlene som ulike saler i et museum. Slik kan vi følge fortellingen fra sal til sal og underveis stoppe opp og studere historiske fotografier av bokas persongalleri, gjenstander og hendelser de er utsatt for.
Fakta og fiksjon
At grensene mellom fiksjon og fakta både i form og innhold viskes ut, slik at vi ikke helt vet hva vi skal forholde oss til, er en problemstilling som har vært diskutert mer enn en gang. Den sikre og stort sett oversiktlige måten Stranger håndterer dette på gjør at jeg uansett oppfatter det som nokså uproblematisk.
Det som imidlertid kan framstå som litt mer problematisk for lesinga av boka er at forfatteren selv noen ganger virker usikker på hvor han skal trekke grensen, hvordan han skal balansere innholdet. Skal han stole på sin egen svigerfamilies historie, eller skal han fordype seg i gammel jødisk historie?
Jeg har ingen problemer med å forstå Strangers motiver for og ønsker om å trekke historiske linjer tilbake til Martin Luthers antisemittiske skrifter og andre faktabaserte beskrivelser av den urett jøder har måttet utstå gjennom århundre. For de aller fleste av oss er det noe å lære her, men kanskje Stranger blir for pedagogisk? Kanskje faktadelen avsporer og stiller fiklsjonen litt for mye i skyggen?
Jeg er i hvert fall usikker på om dette gavner romanen. Historiene til Ellen Glotts familie og det jødiske ekteparet Rakel og Jacob Feldmann er uansett så sterke og tragiske at de står godt på egne bein.
Av Leif Gjerstad
(Anmeldelsen ble første gang publisert i Bok365 fredag 15. september)
Les også: Prisen for krigen (anmeldelse av Simon Strangers roman «304 dager»)
