(intervju opprinnelig publisert 1996)
Oslo: – Jeg har vært i Norge flere ganger i løpet av de siste 25 årene, men dette er første gang jeg virkelig får sett meg om i landet. Jeg gleder meg til å være «on the road again»! Sier Wille Nelson til NTB bak scenen på Sentrum i Oslo.
Torsdag kveld spilte den 63-årige legenden for et stappfullt hus i Oslo, og etter Sentrum-konserten skal han videre til Gjøvik, Molde, Trondheim, Harstad, Tromsø, Stavanger og Bergen, før sluttstrek settes 19. mai i Ibsenhuset i Skien.
– Det var konsertarrangørens ide med en Norges-turne, og jeg syns fortsatt at det er så morsomt å spille for folk at jeg ikke hadde noen innvendinger, sier Nelson som tilføyer at hemmeligheten er å variere konsertene hver kveld.
– Noen få låter er bestemt på forhånd, men når og hvilke andre som skal inn, bestemmer jeg der og da. Det blir mer spennende slik, sier Willie Nelson som i Oslo spilte en blanding av gammelt og nytt, eget og andres.
Original og kreativ
Med sine to lange hårfletter, tørkle knyttet rundt pannen og et grått skjegg i et værbitt ansikt, er ikke Willie Nelson akkurat prototypen på en alminnelig 63-årig bestefar og småbarnsfar.
Men så er han da også noe for seg selv. Han kan se tilbake på en platekarriere som strekker seg godt over 30 år og drøye 100 album. Og bare i år er han klar med tre nye album. Like før Norges-turneen kom «Spirit», en lavmælt konseptplate som har fått de aller fleste kritikerne til å rope over seg av begeistring. Og rett før han la ut på veien igjen, gjorde han ferdig en bluesplate, mens han kommer med en Don Was-produsert reggaeplate (!) til høsten.
– Så du ble forbauset over at gamle Willie skal gi ut en reggaeplate? Det ble jeg også, ler Willie Nelson godhjertet.
– Jeg har aldri tenkt på at mine låter kunne passe i reggaedrakt, men Don Was må ha oppdaget noe jeg ikke har gjort. Og nå i ettertid føles det både moro og naturlig også å ha spilt inn en reggaeplate, sier Willie Nelson som derimot bare ler av forslaget om å reise rundt med et jamaicansk reggaeband.
Tørre perioder
Hvor mange sanger han har skrevet, har han mistet oversikten over for mange, mange år siden. Han nøyer seg med å konstatere at det i hvert fall dreier seg om et firesifret antall, selv om han også har opplevd noen «tørre» perioder.
– Det er noe alle låtskrivere opplever. Men det er ingen grunn til å få panikk når brønnen går tom. Det er bare å vente til den fylles opp igjen, sier Willie Nelson.
Han tilføyer at brønnen var ganske tom da han slet som verst med de amerikanske skattemyndighetene.
– Når du har over 200 millioner kroner i restskatt, får du noe annet å tenke på enn å skrive sanger. Men det var en lang prosess som varte i 14 år. Det var som å gå rundt med en udetonert bombe i lommeboka. Jeg visste at smellet måtte komme, men frykten lammet meg fra å gjøre noe med det. Derfor var det nesten en lettelse da skattemyndighetene endelig tok affære, og i dag ønsker jeg bare at de hadde kommet før, kommenterer Willie.
I dag er hele skattegjelden nedbetalt, og Willie Nelson uttrykker takknemmelighet overfor all støtte han fikk fra venner og fans.
– De hjalp meg både i ord og handling. Blant annet da mine eiendeler ble auksjonert bort. Mange av sakene ble kjøpt av gode venner, som siden ga det tilbake til meg. Det varmet, og ga meg ny styrke til å se framover.
Ingen pensjonist
Og Willie Nelson ser framover. Trass sine 63 år, har han ingen planer om å trekke seg tilbake og nyte pensjonisttilværelsen.
– Visst er det slitsomt med alle flyreisene, men det føles fortsatt som et stort privilegium å få spille for folk som setter pris på det jeg gjør.
Dessuten blir det fort kjedelig å bare sitte hjemme og gjøre ingenting. Og i de periodene jeg prøver på det, ender jeg likevel alltid opp med å spille med folk som er innom byen. Og siden jeg først spiller, kan jeg jo like gjerne reise på turne, sier Willie Nelson som avslutningsvis svarer ydmykt på hva han mener hans bidrag til amerikansk musikkhistorie har vært.
– Det er noe jeg umulig kan uttale meg om. Det eneste som er sikkert er at hva jeg enn måtte ha bidratt med, blir det uansett langt mindre enn hva musikken har gitt meg.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert mai 1996 i NTB)
