(intervju første gang publisert juli 1988)
Montreux: – Jeg må være dobbelt så flink som andre jevnaldrende for å bli akseptert. Hadde jeg vært helt ukjent ville jeg bli omtalt som en talentfull 19-årig gitarist og komponist. Nå måles det jeg gjør i stedet ut fra det min far har gjort, og det er urettferdig. Nei, det er ikke bare en fordel å være sønn av en anerkjent musiker.
Stønner Dweezil Zappa. Vi treffer sønnen til eksentriske Frank i et knøttlite rom i Montreux, hvor han huker seg over gitaren og lar fingrene løpe opp og ned gitarhalsen i et forrykende tempo.
– Jeg har alltid med meg gitaren, hvor jeg enn går. Musikken er min største og kanskje også eneste kjærlighet. Jeg verken drikker, røyker eller doper meg, og jeg danser heller ikke.
Miami Vice
Første gang Dweezil Zappa markerte seg i litt større sammenheng, var da han dukket opp som gitarist på Don «Miami Vice» Johnsons LP. Men tidligere i vår kom han endelig med sin debut-LP, den mainstream/hardrock-orienterte «My Guitar Wants To Kill Your Mother», og han forsikrer oss om at han allerede har mer enn nok stoff til neste LP liggende klart.
– Da jeg var liten, var jeg helt uinteressert i musikk og det faren min gjorde. Det fantes så mye annet som var så mye mer interessant. Det som «tente» meg var Van Halen. Det er Eddie Van Halens fortjeneste at jeg bestemte meg for at også jeg ville lære meg å spille gitar. Og det var først da jeg allerede hadde lært en del om gitarens hemmeligheter og muligheter jeg oppdaget min far, forteller Dweezil som scenedebuterte foran flere tusen mennesker i London, 12 år gammel…
– Det var på en Frank Zappa-turné, hvor også jeg var med. Men ellers har det musikalske samarbeidet med min far vært minimalt. Han kan godt komme med kommentarer som at «det var en forferdelig låt» eller «den var ikke så verst» om min musikk, men ellers holder han seg langt unna det jeg driver med. Det eneste han hjelper meg med er kontrakter og andre rent juridiske ting. Der har han jo opplevd litt av hvert, sier Dweezil og finner fram et nytt plekter og gjenopptar strengeleken.
Tror på individet
At far Frank lar podene utvikle sin musikk helt uforstyrret av opphavets egne tanker og mulige påvirkningskraft, føyer seg pent inn i bildet av Frank Zappas generelle syn på livet, skal vi tro Dweezil.
Han har alltid – også innenfor familiens rammer – dyrket troen på individet og dets personlige smak. Og slik sett har det vært flott å vokse opp i det Zappa’ske hjem. Alle har sine egne helt bestemte meninger som de tviholder og kjemper for, samtidig som de respekterer andres rett til å mene noe helt annet, avslutter Dweezil Zappa.
Av Leif Gjerstad
(intervju første gang publisert i flere aviser juli 1988. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 27. juli 1988)
