Hva har Jonathan WIlson, Ezra Furman, Father John Misty og John Grant felles? Alle gir de ut sine plater på Bella Union.
For å få bedre kontroll over egen karriere startet Simon Raymonde og Robin Guthrie fra Cocteau Twins i 1997 eget plateselskap. De forklarte det med at de ønsket bedre kontroll over egen karriere samtidig som de ønsket å hjelpe fram andre artister.
Cocteau sprakk, Bella overlevde
Det første målet gikk det kanskje så som så med. I hvert fall sprakk Cocteau Twins like etter at Bella Union ble startet opp, og bandet rakk derfor aldri gi ut en plate på «eget selskap».
Det andre målet har det gått langt bedre med. For i stedet for å legge ned Bella Union da Cocteau Twins ble oppløst, slik det kanskje kunne vært naturlig å gjøre, valgte Simon Raymonde å gire opp. Han trappet heller ned på musikerkarrieren for å satse på Bella Union, og det har gitt resultater.
De siste ti årene har Bella Union virkelig fått vind i seilene, og framstår i dag som et av 10-tallets mest spennende indieselskap. Noe også det britiske bransjearrangementet Music Week Awards bærer tydelig preg av. Tre ganger siden 2010 er Bella Union blitt kåret som «The Independent Record Company of the Year».
Bella Union i 2015
Og foreløpig er det ingen tegn som tyder på at selskapet har mistet sin kraft. Ezra Furman er et av årets store stjerneskudd (selv om han har gitt ut plater siden 2007). Father John Misty fikk strålende kritikk for sitt album i februar, overbeviste stort i Roskilde og er et av årets trekkplastre på Øya. Og mange vil nok mene at platehøstens store høydepunkt er når John Grant i oktober slipper nytt album.
Alle hører selvsagt hjemme på Bella Union. Slik også «unge» kredartister som Jonathan Wilson, Beach House og Fleet Foxes gjør, samt eldre kolleger som Midlake, Mercury Rev og «gamlefar» Roy Harper, som i 2013 (med hjelp fra Jonathan Wilson) gjorde et oppsiktsvekkende comeback.
Også Flaming Lips skal ha skrevet på for Bella Union, men så vidt jeg vet har de vel enda ikke utgitt noe nytt der?
I en stolt tradisjon
Historien er full av eksempler på plateselskap som framgangsrikt er blitt knyttet til en sjanger eller en tidsperiode. Slik som Blue Note, Chess, Atlantic, Island, Asylum, Virgin, Stiff og SubPop. Bare for å nevne noen.
Den klare identiteten som disse hadde i sin formative vekstfase mangler nok Bella Union. Både geografisk og musikalsk er Bella Union-stallen mer spredt enn det som opprinnelig preget de ovennevnte selskapene, og kanskje er den litt folky rootsy og atmosfæriske indie-stemningen det nærmeste man kommer en fellesnevner.
Men i denne sammenheng betyr det lite. Poenget er heller at Bella Union har fått ry som kvalitetsselskap, og at mange spisser ørene litt ekstra når de ser en plate merket med selskapets logo.
Av Leif Gjerstad
Les også: Furman og Father John Misty: To knallsterke kort
Les også: Ezra Furman: Forvirrer og fascinerer
Les også: Fleet Foxes markerer revir (arkivintervju fra 2011)
