Rufsete pønk får vike for 80-talls inspirert synthpop på «Hus forbi», Jonas Skybakmoens første plate på egen hånd.
Med Johndoe sang han seg inn i rockehjertene. I Stjernekamp sang han seg inn i de tusen tv-stuer. Nå prøver Jonas Skybakmoen endelig vingene som soloartist, med en plate som bærer hans tydelige signatur over det hele.
Han har skrevet alle de ni låtene, han har arrangert og produsert albumet og han gir det ut på eget selskap. I tillegg spiller han gitar, synth, perkusjon og mye annet på plata. Men fornuftig nok har han også trukket inn musikere som Marte Eberson (ex-Highasakite), Marius Simonsen (Montée) og The Hives-medlemmene Johan Gustavsson og Chris Dangerous, foruten sine egne søsken Anja Eline og Nikolaj.
Resultatet av dette gjør-det-selv-initierte prosjektet er blitt en plate i den klassiske LP-lengden 35 minutter, der Skybakmoen tar oss med på en like energisk som spretten ferd gjennom livet, med utgangspunkt og forankring i oppveksten i Trondheim. Noe av dette kjenner vi godt fra før, gjennom hans mange år i det pønk-inspirerte bandet Johndoe. Og trøkket og sansen for de snertne melodiene har Skybakmoen tatt med videre inn i soloprosjektet.
Mer pop enn pønk
Men skal vi dømme etter lydbildet på «Hus forbi» handlet unge Skybakmoens liv likevel mer om pop enn pønk, der det rølpete fikk vike for det velproduserte. I hvert fall preges solodebuten hans mer av myke synthtepper i 80-tallsdrakt enn av røffe gitarer, mens han i bunn sørger for at et gjennomgående sprettent komp gir musikken både luft og et løft.
Det låter utmerket og i tillegg bedre etter noen gjennomspillinger, med den ungdommelig utålmodige åpningen i «Kom igjen» og singelen «Kutt» som eksponenter for den mest popete siden av Skybakmoen og den dvelende lengselen i metafortunge «Sportsbil» som en personlig favoritt.
For produsert?
Likevel kan jeg ikke helt fri meg fra tanken at han har pakket inn melodiene i for mye lyd. For mye produksjon. Noe av spontaniteten synes å gå tapt i en slik tilnærming til materialet, og oppvekstskildringen i «Labyrint» får dermed en unødvendig melodramatisk aura over seg.
«Hus forbi» er en positiv start på solokarrieren til Jonas Skybakmoen. Men kanskje hadde albumet stått seg enda bedre hvis han hadde latt låtene skinne litt klarere på egen hånd? Det er noe han bør vurdere til neste gang.
Av Leif Gjerstad
Les også: Johndoe, Norsk Råkk og arven etter de fire store
Les også: Stille dager i Gamlebyen (arkivintervju fra 2006)
