For 50 år siden var en ung Rodney Crowell (75) en del av kretsen rundt ni år eldre Guy Clark (1941-2016), Steve Earle (71) og Townes Van Zandt (1944-1997). Alle fire har inspirert generasjoner og står øverst på lista når de aller beste sangerne og låtskriverne innen det vi nå kaller americana løftes fram. Miljøet er for øvrig flott skildret i filmen «Heartworn Highways», en dokumentar med opptak med både dem og flere andre fra 1975 og 1976.
Opp en etasje
Sist jeg så Crowell i Oslo, for veldig mange år siden, spilte han med Will Kimbrough på John Dee i etasjen under. Sjokkerende nok solgte han ikke ut Rockefeller søndag, og det ble satt ut stoler – helt sikkert til glede for et tross alt aldrende publikum. Dette er da også det vi kan kalle en «lyttekonsert». Uvanlig gode låtskrivere fortjener full konsentrasjon, og det blir heldigvis respektert av et dedikert publikum på Rockefeller.
Denne gang har han med seg to andre renommerte musikere med fartstid hos blant andre Merle Haggard og Reba McEntire (Catherine Marx) og gruppa The Greencard samt fast jobb i husbandet på selveste Grand Ole Opry i Nashville (Eamon McLoughlin). Sammen med Crowell (gitar og vokal) briljerer de på henholdsvis piano/vokal og fele/mandolin/vokal – etter hvert med flott harmonisang. Særlig McLoughlin står fram som en strålende vokalist.
Det akustiske formatet innbyr til lytting. I mangel på trommer har Crowell ingen ting å utsette på publikums taktfaste klapping underveis, men han ber pent om at vi klapper på «riktig» låt. Og – den stående applausen både før og etter ekstranumrene varmer åpenbart.
Historier
Crowell plukker fra store deler av karrieren, og starter med «Earthbound», en av flere låter fra «Fate’s Right Hand», (2003) og tittellåten fra albumet «East Houston Blues» (2017), der Houston-fødte Crowell synger «I learned to drink and drive / When I was twelve years old».
Det tar tre låter før han henvender seg til publikum og forteller en av flere historier rundt sangene hans og livet, om den frosne uteliggeren i New York som ikke ville ta imot frakken hans fordi han sjøl var skyld i den bedrøvelige situasjonen sin («Ridin’ On The Storm») og om den siste tida med sin døende mentor, Guy Clark – som fødte den fantastiske sangen «It Ain’t Over Yet». «Når du kommer til det stadiet med gamle venner trenger du ikke å snakke sammen lenger, det holder å sitte sammen og kikke ut vinduet», sier Crowell.
Emmylou og Willie
Crowell spiller fra samarbeidet med Emmylou Harris som materialiserte seg i to duettalbum, og fra albumet Willie Nelson i fjor ga ut med tolv av hans sanger, «Oh What A Beautiful World» (2025), spilte han «Open Season On My Heart» (også spilt inn med Emmylou), fulgt av «The Houston Kid». Vi er inne i konsertens aller ypperste parti. Her får vi også en duett med oppvarmer Kezia Gill som innstepper for Ashley McBryde, som han skrev «Taking Flight» sammen med – fra fjorårsalbumet «Airline Highway». Vi får dessuten en flott versjon av Hoyt Axtons «Evangelina».
Ytterligere to låter fra selvbiografiske «The Houston Kid» (2001) hentes fram, «I Wish It Would Rain» og «Wandering Boyd», før han, symbolsk nok, setter strek med uimotståelig vakre «’Til I Gain Control Again».
Han har full kontroll i de to timene han og hans to medmusikere holder hoff foran et sittende og lyttende publikum på Rockefeller. Overraskende nok tar han ingen av sin gamle venn Townes’ sanger, som han gjorde i Stockholm sist fredag, men hos Crowell er ingen kveld lik den forrige.
Sterk konsertsommer
Konserten med Lucinda Williams i Asker i september er dessverre avlyst, men Crowell innledet på mange måter en eventyrlig sommer for americana-folket i Oslo, med John Hiatt (22.6), Emmylou Harris (21. og 22.8) og Steve Earle, riktignok sammen med The Waterboys (7.9), som høydepunkter. Inimellom der kommer festivalnyvinningen Kaktus i Halden (28.-30.5). God konsertsommer.
Av Øyvind Rønning