Storbritania satte tonen for 1960-tallets pop og rock. Det var nok helst menn, men noen kvinner gjorde seg også gjeldende. Ingen lyste så sterkt som Dusty Springfield.
Det vil si, egentlig var det mange som virket kulere og mer på plass i den nye tidsånden enn Dusty Springfield. Hun var jo født i 1939 og hennes høysåtefrisyre plasserte henne visuelt mer blant «gammelrockens venner» enn hos den unge, kule og opprørske beat-bølgen som definerte britisk 1960-tall.
Men så var det stemmen da. Ingen på de britiske øyer sang som Dusty. Hun var kanskje pop, men framfor alt var hun soul. Med stor S. Det sikret henne også stor suksess på begge sider av Atlanteren, og mens de fleste britiske popjentene fra hennes samtid har bleknet så lyser musikken til Dusty fortsatt opp.
25 år siden hun døde
Når dette publiseres er det på dagen 25 år siden hun døde, bare halvannen måned før hun skulle fylt 60 år.
Vi lar disse små linjene stå som en hyllest til dronninga av Englands «blue eyed soul», på 25-års dagen for hennes død. Og selv om hun i låten her hevder at vi ikke trenger å gjøre det, så bekrefter jeg hermed min kjærlighet til det Dusty Springfield ga oss.
Av Leif Gjerstad
Se video:
