Irenes nye album trenger litt tid i øret, men på duetten med spanske Rosalia og siste del av albumet presenterer Fontaines D.C. seg som det strålende bandet det vitterlig er på sitt beste.
Fontaines D.C.: «Dopamine Chamber» (XL Recordings)
Mange mener helt alvorlig at Fontaines D.C. er et av verdens beste band. For meg er det fortsatt Wilco som troner øverst, men jeg skal være med på at Dublin-bandet la inn en meget god søknad da «Skinty Fia» kom i 2022. Oppturen fortsatte med oppfølgeren «Romance» (2024). Femte servering, «Dopamine Chamber», føles som en naturlig fortsettelse av «Romance», sjøl om den også er kjøligere og noe tyngre på Depeche Mode-vis. Produsenten, James Ford, er den samme som på forløperen – og han er dessuten Depeche Modes faste produsent. Frontfigur Grian Chatten står for tekstene, mens resten av bandet er oppført som komponister.
At Fontaines D.C. behersker stadionformatet beviste de da jeg så dem på Øyafestivalen i 2022, sjøl om jeg ikke var like begeistret som noen av anmelderne. Avstanden mellom meg og scenen ble i største laget. Jeg lyttet heller på «Skinty Fia» en gang til, der jeg i min anmeldelse i Dagbladet i 2022 presenterte bandet som «Det neste store». (I fjor var de tilbake på Øya, i Sirkusteltet, og leverte ifølge Leffe en meget god konsert)
«Dopamine Chamber» trenger litt tid i øret, men duetten med spanske Rosalia, «Where Is Gone?», er verdt hele «bryderiet» med å oppsøke og sjekke ut dette albumet. Det er en av årets store duetter i min verden, på linje med «Where The Wild Roses Grow» med Nick Cave og Kylie Minogue. Den påfølgende rockeballaden «You Miss Me» er også Fontaines DC på sitt beste. På tampen legger bandet vekk eksperimenteringen, og særlig på de fire siste sporene (av elleve) presenterer det seg som det strålende bandet det vitterlig er på sitt beste.
Av Øyvind Rønning
Se video:
