Festivalsesongen nærmer seg, med fokus på Øya, Molde, Roskilde og alle de andre. Men en oversett veteran som burde kunne friste er Cambridge Folk Festival. I år med Graham Nash, Calexico, Iron and Wine, Lucinda Williams og Richard Thompson som største trekkplastre.
Den forsvinner litt i vrimmelen av alle større og mer hippe festivaler rundt om i Europa. Kanskje litt urettferdig, siden de 14.000 billettene til den 3 ½ dag lange festivalen som regel blir utsolgt i god tid før festivalstart. Dessuten er Cambridge Folk Festival faktisk en av de aller eldste festivalene vi har, med en stolt historie som strekker seg i ubrutt linje tilbake til startpunktet 1965.
Den gangen kom riktignok bare 1400 for å se toppnavnet Paul Simon, men grunnleggernes ønsker om å skape noe som kunne likne på amerikanske Newport Folk Festival ble likevel godt nok mottatt til at man torde å satse påny neste år. Da med Dubliners og Dave Swarbrick blant de største navnene. Og siden har det bare rullet på.
Vekst for eklektisk festival
Jeg har selv bare vært der én eneste gang, og det var i 1973 med Steeleye Span og John Prine som de to største attraksjonene. Her må jeg vel være så pass ærlig som å innrømme at jeg trolig var opptatt med noe helt annet da Prine spilte. Jeg har i hvert fall ingen som helst minner av den amerikanske trubaduren, slik at jeg nok dessverre ikke kan skryte på meg noe sånn «så ham første gang i 1973»-greier. I disse dager som han selger ut kulturens finstue i Oslo Konserthus hadde jo det sikkert gitt kred.
Men til tross for at jeg altså bare har vært der en gang, så har festivalen klart seg godt i samfulle 44 år. Noe har sikkert med den mellomstore størrelsen og den relative nærheten til bykjernen Cambridge (rundt en halvtimes spasertur unna), samtidig som den har utviklet et eklektisk syn på hva «folk music» egentlig er. Det har til og med gitt Joe Strummer, Chumbawamba og Wilko Johnson tilgang til scenen, navn man kanskje ikke først og fremst assosierer med folk.
Gode headlinere
Nettopp denne evnen til å tøye grensene uten å kaste tradisjonene overbord, har gitt den et trofast publikum på linje med norske festivaler som Øya og Molde. Dit mange har bestemt seg for å gå «i år igjen», lenge før de har peil på hvem som står på plakaten. Det er ikke så nøye, det blir jo knall uansett?
I hvert fall formoder jeg at de som valgte Cambridge Folk Festival i fjor neppe klagde på trekkplastre som Patti Smith, First Aid Kit og John Prine (Øi, han så jeg allerede i 1973!…). Mens jeg tipper de fleste også vil være fornøyd med årets program som inkluderer Calexico, Iron & Wine, Graham Nash, Ralph McTell, Gruff Rhys, Lucinda Williams, Richard Thompson og Blind Boys of Alabama.
Siden festivalen arrangeres fra torsdag 1- til søndag 4. august, kan den jo til og med fungere som vorspiel til Øya, uka etter!
Av Leif Gjerstad
