– Da mor sa at min stemme og spillestil kunne minne om pappa, tok jeg det som et kompliment. Da noen kritikere beskyldte meg for bevisst å etterligne pappa på min debut-LP ble jeg såret. Nå har jeg kommet dithen at jeg ikke bryr meg med hva andre måtte si. Jeg er stolt over hva min far har gjort og innrømmer gjerne at han har vært en stor inspirasjonskilde for meg. Men jeg vet også at det jeg skaper kommer fra mitt indre, og at så lenge jeg er ærlig overfor meg selv, kan jeg sove godt om natta. Uansett hva andre måtte skrive om meg.
Julian Lennon rører sakte om i teen, og innrømmer uten omsvøp at det til sine tider har vært meget tøft å være sønnen til John Lennon. Som barn var det vanskelig å være en helt alminnelig og anonym gutt når «alle» visste hvem faren hans var. Og som artist har han for lengst erfart at alt han gjør skal konfronteres med og måles opp mot det hans far har prestert.
– Og det kan jo være litt tøft for noen og enhver, smiler Julian Lennon som ikke bare snakker ganske likt sin far. Også ansiktstrekkene er slående like en ung utgave av John Lennon.
– At stemmen er bevisst herming har jeg som sagt hørt flere ganger. Derimot har jeg enda til gode å høre de samme beskyldningene knyttet til mitt utseende. Men det kommer kanskje det og, fortsetter Julian mer sarkastisk enn bitter.
Beatle-Johns eldste sønn blir 26 i begynnelsen av april, og feirer bursdagen litt på forskudd ved å gi ut sin tredje LP «Mr. Jordan» den 28. mars. Hans første LP «Valotte» kom i 1984, og ble til tross for referanser til John Lennon, likevel godt mottatt. Så vel blant publikum som kritikere. Da var det verre med oppfølgeren, «The Secret Values Of Daydreaming», som kom i 1986. Den ble slaktet av kritikerne, og platekjøperne snudde ham ryggen.
– Jeg skjønner dem godt, kommenterer Julian åpenhjertig. – «The Secret Values» er min største skuffelse som artist. Da jeg lagde «Valotte» så jeg på den som min introduksjon på platemarkedet. Jeg skjønte at mange ville interessere seg for den, bare fordi det var «debut-LPen til sønnen til John Lennon». Allerede den gang følte jeg derfor at det ikke var «Valotte», men neste LP som virkelig telte. Det var på den jeg måtte vise at jeg ikke bare var sønnen til John Lennon, men at jeg kunne stå på egne bein.
Mareritt
Slik gikk det imidlertid ikke. Presset av rådgivere måtte Julian i studio med «The Secret Values» lenge før han var moden for det. Det musikalske resultatet ble deretter, og for Julian gikk det ikke særlig bedre. Den tøffe og uventede behandlingen fra musikkbransjefolk sendte ham ut i en langvarig depresjon.
– Året som fulgte kaller jeg mitt «marerittår». Jeg var deppa, skapte ingenting, og brukte stort sett bare tiden til å gå på fylla og «leke» med diverse stoffer, forteller Julian Lennon som deretter bosatte seg utenfor Montreux i Sveits for å slikke sine sår, og nå altså føler at han med sin kommende LP «Mr. Jordan» er på rett kjøl igjen.
Ny sound
– Den har en klart tøffere sound enn mine to tidligere LPer, og de røffere kantene har også gitt stemmen min langt større spillerom, forklarer Julian som på denne LPen allierte seg med Pat Leonard (Madonna, Bryan Ferry) som produsent.
– Før har jeg alltid gått i studio med halvferdige saker, men denne gangen var demotapene så gjennomarbeidet at det bare var finpussen som manglet. Og det ble Pats rolle. Å sørge for at demotapene ble overført til en live i-studio-situasjon, samtidig som platen fikk en flott lyd. Siden jeg denne gang endelig har hatt full kontroll både utenfor og i studio, føler jeg på mange mater at «Mr. Jordan» er min egentlige debut.
«Sin fars sønn»
For tiden bor Julian i Los Angeles, etter å ha bodd i London, Montreux og New York etter at han som 17-åring flyttet hjemmefra. Han føler at han er i ferd med å stabilisere seg som menneske og at han endelig har lært seg å leve som «sin fars sønn»
– Men lenge var det en tung bør, og spesielt ille var det rundt den tiden han ble drept. Naturlig nok tok jeg hans bortgang tungt og media gjorde det ikke akkurat lettere. Jeg ble bevoktet døgnet rundt av journalister, og for en sørgende 17-åring var dette ikke alltid like lett å takle, sier Julian Lennon oppgitt.
Mindre oppgitt blir han selvsagt ikke når vi kommer inn på Albert Goldmans skandaløse bok «The Lives Of John Lennon». som han ikke har lest og definitivt ikke har tenkt å lese.
– Jeg har opplevd min far på nært hold, og trenger ikke å lese fabrikerte historier som bare har til hensikt å sverte min far og skaffe penger til forfatteren, svarer Julian Lennon som videre forteller at han kort etter utgivelsen av boken ble nedringt av journalister som ønsket hans kommentar.
– Jeg svarte bare at jeg umulig kunne kommentere noe jeg ikke hadde lest. Etter hvert ble det imidlertid så mye oppstyr, at jeg og Yoko følte at vi ble tvunget ti å stille opp i et amerikansk radioshow. Der tok vi for oss 20 av Goldmans påståtte «facts», som vi en for en kunne dokumentere som oppspinn og løgn fra ende til annen, sier Julian som beskriver sitt forhold til Yoko som naturlig og avslappet.
– Men aller mest knyttet er jeg til Sean, broren min. Han er nå blitt 13 år, og av erfaring vet jeg at han går noen tøffe år i møte som «sønnen til John». Jeg er derfor mest mulig sammen med ham, og ser på det å hjelpe ham gjennom oppveksten som min aller viktigste oppgave her i livet. Men jeg trenger neppe å være bekymret. Han ser ut til å greie seg helt fint, sier Julian Lennon med et vennlig smil.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser mars 1989. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende 6. mars 1989)
