Oslo: Drøye tre år etter at «Max, Mischa & Tetoffensiven» bergtok Norge, fortsetter Johan Harstads erobring av nye markeder. 26. mars står Tyskland for tur, og forlaget Rowohlt går ikke stille i dørene når boka skal lanseres.
Johan Harstads nesten 1100 sider tjukke murstein er forlagets hovedsatsing denne våren. De har derfor lagd en promopakke med utdrag fra boka på tysk, inkludert intervju med Harstad, og t-skjorter med motiv fra omslaget som er sendt til 3000 bokhandlere og pressefolk. I tillegg skal den 40-årige forfatteren på lanseringstur til Berlin og ikke minst bokmessene i Leipzig og Köln (der han er hovedgjest) i dagene rundt utgivelsen av boka. Mens Frankfurt venter til høsten.
– Forlagets satsing er et tegn på entusiasme, og kontakten med Rowohlt har vært positiv hele veien. Alle der har vært fantastiske og jeg er glad jeg havnet hos dem. Men alt det andre har jeg litt vansker med å forholde meg til. Drivkraften bak skrivinga har jo aldri vært salgstall, og for meg har aldri livet som forfatter handlet om noen popularitetskonkurranse, kommenterer Johan Harstad forsiktig den tyske satsingen med.
Fra før har ikke Johan Harstad hatt så altfor mye med Tyskland å gjøre. Den eneste av hans titler som har vært utgitt der er debutromanen «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i mylderet?» fra 2005. Men nå får den altså følge av «Max, Mischa & Tetoffensiven», romanen som før Tysklands-offensiven har sanket bokpriser og fått glimrende omtaler i alle markeder den er gitt ut.
– Å få anerkjennelse er fantastisk og det gir en beroligende energi, sier Harstad og bekrefter at han er blant de forfatterne som gjerne leser anmeldelsene av egne verk.
– Men jeg ber alltid forlaget om å skjerme meg fra de dårligste, ler Harstad som ellers bedyrer at han «tåler kritikk fra gode anmeldere».
– Enig eller uenig er ikke så viktig. Er kritikken godt underbygget respekterer jeg uansett deres mening, og ofte kan det både være interessant og lærerikt å lese negative kritikker.
Stort lerret
Da «Max, Mischa & Tetoffensiven» ble gitt ut i 2015, ble mange forundret og imponert over den ekspansive fortellingen som bretter seg ut over to kontinenter gjennom flere tiår. Harstad vedgår at også han var litt forundret over det store lerretet.
– Da jeg begynte å skrive hadde jeg ingen tanke om noe ekspansivt. Utgangspunktet handlet bare om at jeg, en innfødt Stavanger-gutt, plutselig innså at jeg nå faktisk hadde bodd andre steder enn i hjembyen halve livet. Den gangen jeg flyttet til Oslo, tenkte jeg bare på det som en midlertidig adresseendring før returen til Stavanger en dag meldte seg. Men så begynte jeg å innse at jeg hadde vært så lenge i Oslo at jeg kanskje ikke kom til å flytte hjem igjen. Og hva var nå egentlig «hjem» for meg?
Refleksjonene rundt dette ga Harstad ideen om å skrive en bok om en person som hadde flyttet hjemmefra, og som nå ikke kunne dra hjem igjen, selv om han ønsket.
– Da ble det greit å la Max flytte fra Stavanger til USA. Der får du den geografiske avstanden, samtidig som jeg tenkte at jeg kjente det amerikanske samfunnet godt nok til at en slik forflytting ville gå smertefritt. Men der tok jeg selvsagt feil. Da jeg begynte skrivinga innså jeg at det var så mye jeg ikke visste om det nye livet til Max i USA at jeg ble tvunget til å gjøre mye mer research enn jeg på forhånd hadde forventet, kommenterer Harstad og tilføyer:
– Alt dette førte til en utvidet ramme, og boka vokste ved at en idé hektet seg på en annen. Slik endte «Max, Mischa & Tetoffensiven» ikke bare som en enkel oppvekstskildring med hjemløshet som tema. Kunst, musikk og Vietnam-krigen snek seg også naturlig inn i handlingen.
Sju år
Mens flere elementer snek seg inn, gikk tida. Totalt brukte Johan Harstad sju år på Max-romanen, selv om han presiserer at «bare» de tre siste var intense.
– De første fire årene rotet jeg mest rundt uten å vite hvor jeg skulle. Noen av mine bøker har omtrent vært halvferdige før jeg har begynt å skrive. Men på denne måtte jeg skrive 500 sider før jeg følte at jeg var kommet på rett spor, forteller Johan Harstad
Han presiserer at det med å havne på «rett spor» ikke nødvendigvis er det samme som at alt trøbbel ligger bak forfatteren.
– Alle som skriver vet at det oppstår kriser innimellom. Og krisene melder seg framfor alt når man skjønner at man faktisk har noe på gang, men føler at man er i ferd med å miste det. Det er en fryktelig følelse, fastslår Harstad som likevel påpeker at dette ikke betyr at han ønsker å stå fram som «den lidende kunstneren».
– Jeg tror at alle som jobber, uansett hva det måtte være med, innimellom opplever at det er krise på jobben. Men mens de fleste andre kan søke hjelp hos kolleger, står forfatteren alene. Det er ingen som kan hjelpe deg når en slik krise melder seg. Du må finne veien ut selv.
Ny vår
Ifølge forfatteren kommer det heldigvis alltid en ny vår etter en krise. For Harstad kom det i tillegg en helt annen bok, etter maratonløpet med Max og Mischa.
I fjor vinter ga han ut romanen «Ferskenen», der han presenterer oss for den fiktive forfatteren Frode Brandeggen som har skrevet en eksperimentell, særdeles mislykket og uleselig roman på over 2000 sider. Den synker selvsagt som en stein, og Brandeggen svarer med å skrive 15 lettleste mikroromaner innenfor krimsjangeren. Det er disse som er samlet innenfor permene til «Ferskenen», supplert med 90 sider med sluttnoter om forfatteren, skrevet av en tysk annotatør. Og det er på mange måter i disse sluttnotene som den virkelige romanen trer fram.
«Ferskenen» ble stort sett godt mottatt av kritikerne, selv om noen også karakteriserte boka som et hvileskjær i Harstads forfatterskap. Det er 40-årigen uenig i.
– Nei, «Ferskenen» var aldri et hvileskjær. Derimot var det en slags motgift, en klar reaksjon på de sju årene jeg hadde tilbragt med Max og Mischa. Jeg innså at jeg ikke kunne gjøre et så voldsomt løft en gang til, i hvert fall ikke på en god stund. Men selv om «Ferskenen» kanskje er lett og dum, er den ikke et hvileskjær. Den er heller et lekent eksperiment.
– Brandeggen grunngir de 15 mikroromanene med at han vil skrive krim for folk som hater å lese. Og du har tidligere sagt at du gikk til verket ved å prøve å «skrive så dårlig som mulig». Hvordan går en forfatter fram for å klare det?
– En grei tilnærming er å ta for seg en sjanger og så finne ut hva som gjør den god. Deretter fjerner du bevisst alle de elementene som gjør sjangeren bra, samtidig som du sper på med klisjeer. Så kan det lønne seg å skrive litt raskt og ikke skrive om for mye, svarer Harstad om eksperimentet han beskriver som «et forsøk på å se om man med noen grep kan gjøre «enormt dårlig litteratur god».
Leken, men lite impulsiv
Den lekne eksperimentlysten i «Ferskenen» er noe vi også kan finne i andre deler av Johan Harstads forfatterskap. Slik som da han i den dystopiske romanen «Hässelby» (2007) henter Gunilla Bergstrøms barnebokfigur Albert Åberg ut fra barndomsidyllen og over i en heller mislykket og trøblete voksentilværelse.
– Jeg hadde aldri noen bevisst plan om å bruke Albert Åberg på den måten da jeg startet på «Hässelby». Men da jeg hadde skrevet hundre sider av boka slo det meg plutselig at «men …. dette er jo Albert Åberg!»
Sier forfatteren som til tross for sine kreative sprell på boksidene insisterer på at han egentlig er svært lite impulsiv.
– Det går et klart skille mellom forfatteren og privatpersonen Johan Harstad. Forfatteren kan nok finne på mye rart når han skriver, men privatpersonen ønsker mest mulig forutsigbarhet. Jeg er ikke glad i forandringer i livet, og skal venner be meg ut på en øl nytter det ikke å ringe samme dag. De må i stedet ta initiativ mange dager i forveien slik at jeg kan planlegge det. Det handler om å ha kontroll over eget liv og tid, fastslår Johan Harstad og vedgår at det kan være en utfordring som småbarnsfar.
– Jeg har to barn på henholdsvis fire og ett år. Jeg kan ikke skrive hvis de er i huset, og jeg blir stressa dersom de blir syke slik at det griper inn i min hverdag, klager Harstad og tilføyer med et lite smil:
– Der har du det! Syting. Det er en del av mitt vesen.
40 og småbarnsfar
Selv om barna kan gripe forstyrrende inn i hverdagsstrukturen, mener han samtidig at rollen som småbarnsfar har fungert disiplinerende. Mens han tidligere gjerne uttalte at han jobbet 16 timer i døgnet er det ikke lenger mulig.
– Det med 16 timer må ikke forstås dithen at jeg skrev hele tida. Kanskje skrev jeg bare 2-3 timer og surra rundt på nettet resten av tiden. Men jeg definerte det uansett som en del av jobben, og gjorde meg utilgjengelig for andre disse timene. Mitt liv har i stor grad handlet om å gå glipp av ting, hevder Johan Harstad som fylte 40 år i februar.
Men selv om han hevder å ha gått glipp av ting, har han i det minste rukket å designe omslagene til egne bøker. Det har han gjort helt siden bok nummer to, novellesamlingen «Ambulanse» i 2002, og for «Max, Mischa & Tetoffensiven» resulterte omslaget i tillegg i en pris.
– Jeg har ingen formell grafisk utdanning, men har alltid vært interessert i visuelle uttrykk. Når jeg får idéen til et bokprosjekt, tenker jeg ofte på det visuelle før jeg begynner å forme teksten. Det handler om å fange en stemning, sier Harstad og forteller at han ofte bruker pausene innimellom skrivinga til å jobbe visuelt.
– Du må ha noen pauser fra skrivinga, og da fungerer grafisk jobbing som et viktig og givende pustehull.
Husdikter
Johan Harstad har også fortid som fast ansatt husdikter hos Nationaltheatret. Men han virker nokså ambivalent når han snakker om denne perioden.
– Å skrive dramatikk er som å skrive tredimensjonalt, men jeg merker at jeg ikke har noen større dragning verken mot dramatikk eller film. Jeg tror det handler mye om økonomi. Pengene setter så klare begrensninger for hva du kan gjøre og det bestemmer også ofte kursen på et prosjekt. Jeg har ingen problemer med å stryke tekst, men jeg syns det er vrient å akseptere når det er økonomi eller tid som ligger bak slike beslutninger, sier Johan Harstad som smilende innrømmer at han såvidt også har fusket i musikerfaget.
– Jeg har spilt i et par kjempedårlige band, med Schtraf som det mest framtredende. Vi pleide å si at vi øvde bare når vi skulle ha konsert, og at vi bare holdt konserter i Tyskland. Da sier det seg selv at aktiviteten ikke ble så altfor stor, smiler Johan Harstad. Han må likevel bekrefte at Schtraf faktisk har spilt i Tyskland.
– Blant annet gjorde vi en legendarisk dårlig konsert i Essen, kort tid før vi rundt 2010 hadde vår aller siste opptreden. Den fant sted ute på den nedlagte flyplassen Tempelhof i Berlin. Det kom så mange som 12 publikummere for å se oss.
Skal vi tippe at det blir noen flere som kommer for å høre Johan Harstad under lanseringen av «Max, Mischa & Tetoffensiven» i Berlin i slutten av mars?
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet er skrevet på oppdrag for magasinet Bok og Samfunn, hvor det ble publisert i mars 2019)
Les også: Johan Harstad fikk Sult-prisen
