«Storartet debutroman om å få teppet langsomt – for langsomt? – revet bort under føttene», skriver Adresseavisen om 27-årige Michael Rindahls roman «Gammelgresset». Møt forfatteren her!
Aktuell med romanen «Gammelgresset» på Gyldendal forlag
1. Kort om deg selv?
– Født fredag den trettende av foreldre som vokste opp som fiskebønder; oppvokst i Vesterålen; ingen formell utdanning; deltidsansatt i et statlig selskap.
2. Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Det forstod jeg nokså tidlig. Egentlig ønsket jeg å bli fotballmålvakt, men jeg fant noe som var mer ensomt. En gang i ungdomsårene må jeg ha bestemt meg for at det ikke var noe annet jeg ville enn å skrive. Jeg hadde nok ikke endt opp med å skrive hvis det ikke var for at de voksne lå middagshvil. Dette skjedde i besøk hos besteforeldrene mine ute på en øy, i barndommen, og jeg måtte foreta meg noe for å fylle de ørkesløse ettermiddagstimene mens de andre sov; da satt jeg ved kjøkkenbordet og skrev fortellinger. Kanskje er dette grunnen til at jeg fremdeles synes kjøkken er et av de bedre rommene å skrive i. Jeg prøver å bevare noe av den barnlige gleden ved skrivingen fra den gang.
3. Hva handler boka di om?
– Handlingen dreier seg omkring den forhenværende postmannen Edvin Strand, som har flyttet til fastlandet og mistrives, og har fått det for seg at tilværelsen vil bedres dersom han får bo sammen med storesøsteren. Det handler kanskje om noe så litterært gammeldags som familievarme. Romanen er skrevet ut fra en følelse av at noe umistelig holder på å gå tapt. Jeg har forsøkt å skrive om dette gjennom plassen jeg kommer fra, uten å bli klok på, som er Vesterålen, Nordland.
4. Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Det lar seg gjøre, for i dette tilfellet er det helt konkret. I oktober for tre og et halvt år siden leste jeg dagbøkene til Olav H. Hauge. Han skriver en sommerkveld om at det kommer et amerikansk ektepar kjørende inn på tunet. De har forfedre som utvandret fra området, og Hauge finner frem ætteboki og viser dem hvor slektsgården lå. Dette, som bare er et kort avsnitt, men fullt av stemning, vekket noe i meg. Etter hvert som jeg skrev, innså jeg at den påbegynte teksten var noe jeg hadde forsøkt å skrive av meg i flere år.
5. Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Lese og gå i skogen. Det spørs om man egentlig har fri. Julemorgenen stod jeg tidlig opp og skrev, ved kjøkkenbordet til svigerfamilien.
Av Leif Gjerstad