Det har alltid vært ordning och reda i Sverige. Men det er ikke noe argument for å omdanne folkhemmet til en forbudsstat, som landet nå står i fare for å bli.
1. juli trer den nye røykeloven i kraft i Sverige. Da vil folk på uterestauranter forvises til fortauet noen meter unna etablissementet for å få sin blås. Mens festivalene må velge mellom øl eller røyk. Eller for å være mer presis: de må avgrense områdene hvor publikum kan drikke eller røyke. Loven tillater ikke at man gjør begge deler på samme sted.
Parallelt med dette kneler den svenske livescenen, spesielt i sentrale Stockholm. Flere steder har vært nødt til å lukke dørene fordi noen (som oftest få) naboer har klagd på støy. Og kommunen synes mer interessert i å løpe rundt med decibelmålere og vifte med regelverket enn å satse på levende kultur og ta de grepene som kreves for å skape et levende bymiljø.
Det har gått så langt at 40 profilerte artister (heriblant Håkan Hellström, Thåström, Lars Winnerbäck, Eva Dahlgren, Plura, Annika Norlin og Melissa Horn) har sett seg nødt til å komme med et opprop i Dagens Nyheter (27. juni) der de advarer mot utviklingen. Eller som de skriver «Det är, ärligt talat, mest bara väldigt pinsamt att Sverige, som den dokumenterat kreativa musiknation vi ses som av omvärlden, så snabbt, effektivt och utan större protester håller på att begå ett utdraget självmord».
To saker med forbindelseslinjer
Begge sakene har skapt stort engasjement og debatt i Sverige denne våren. Og selv om det i utgangspunktet kan synes som to helt ulike saker, så er det mulig å se klare forbindelseslinjer mellom den nye røykeloven og den døende livescenen. Begge er rammet av en farlig og prippen moralfilosofi som tilsier at det man ikke liker, det kan man forby.
Ta den nye røykeloven som et eksempel. Jeg (som er en ikke-røyker) har full forståelse for at det ikke skal være fritt fram for røykerne å plage sine omgivelser ved å røyke overalt ute. Men «røykeruter» på t-bane/togplattformer og egne små røykeavdelinger i et lite utehjørne på en uterestaurant ville minimert plagen for ikke-røykere. Det tror jeg alle parter kan leve godt med.
Bare ikke de svenske myndighetene. Men den eneste grunnen til at de har gått så drastisk til verks i denne saken er en moralsk overformynderiholdning. De vet bedre enn deg hva som er best for deg. Og siden røyking er skadelig og ni av ti ikke røyker til daglig, er det nokså uproblematisk å tråkke på den minoriteten som fortsatt røyker. Signalene som sendes ut står i grell kontrast til alle liberale idealer som feires i politiske festtaler.
Hvor går grensen?
Akkurat samme sneversyn ligger til grunn når konsertsteder må stenge fordi noen (få) naboer har klagd på støy. Selvsagt kan det finnes tilfeller hvor tiltak er påkrevet, ingen av oss liker vel å ligge våken natt etter natt på grunn av andres «dunk dunk». Men også her er det en balansegang mellom hva som er rimelig og urimelig.
Og med en strikt tolkning av regelverket kan det synes som et lite mindretalls støyplager ofte tillegges større vekt enn gleden det store fellesskapet kan ha av arrangementet. Men hva med de tilfellene hvor klagerne har flyttet til en adresse hvor det allerede finnes en bar eller klubb like i nærheten? Skal de fortsatt ha klagerett? Hadde det da ikke vært rimeligere at de flytter til et roligere sted, heller enn å ta initiativ til å få den støyende baren eller klubben stengt?
Moralsk prippenhet
Stockholm har den siste tida opplevd at flere konsertsteder har måttet gi seg, som en direkte konsekvens av fordyrende krav og begrensende direktiver som støyklager har resultert i. Alle ønsker en levende by, men den skal tydeligvis helst leve helt andre steder enn i sentrale strøk hvor det også bor mennesker.
Det som gjør den nye røykeloven og støyklagene ekstra betenkelige er at de vitner om en trend hvor toleranse og liberale verdier taper i kampen mot forbud og regleringer. Men hvor skal vi sette grensen? Det vil alltid være noe som plager noen, og personlig syns jeg en kraftig parfyme kan være vel så plagsom som litt røyk som driver i lufta. Det kan jo også være allergikere som reagerer på parfyme. Men forbud?
Nei, skal noe forbys må det være at folk snakker i telefon på buss eller tog (og med hverandre på konsert!). For det misliker jeg! Sterkt!… Eller, ved nærmere ettertanke… kanskje skal jeg heller appellere til at folk viser hensyn heller enn å rope på flere forbud?
Danmark er et deilig land
Tirsdag drar min samboer Vibeke og jeg for øvrig i retning Roskilde og festivalen. De siste årene har vi lagt inn en overnatting, ikke altfor langt unna Roskilde, som en liten «miniferie» på veien dit. Det er blitt hyggelige stopp i Halmstad, Kristianstad, Helsingborg, Lund og Malmö.
Men i år tar vi ferjen over til Helsingør og finner et dansk sted å bo. For der kan Vibeke sitte med sin e-sigg på uterestauranten, mens jeg kan se folk leve. Fra 1. juli er det ikke lenger like lett i Sverige.
Av Leif Gjerstad
