For fire år siden pensjonerte Ulf Lundell seg som liveartist. Han angret snart på avgjørelsen og i helgen avsluttet 69-åringen like gjerne sin comebackturné med den klare beskjeden «Vi kommer tillbaka!».
Å trekke seg tilbake for deretter å gjøre comeback noen år seinere er en gammel øvelse innen musikkens verden. For uansett hvor oppriktig artisten har ment sitt farvel på det tidspunktet avgjørelsen tas, kan savnet etter «det som var livet» bli så stort at hjertet etterhvert ønsker omkamp.
Min favorittreplikk i det henseende tilhører Lundells litt eldre (og avdøde) svenske kollega Jerry Williams. Etter flere tiårs kusking på veiene tok han en storstilt avskjed med livescenen, men det tok ikke altfor lang tid før uroen meldte seg og det begynte å krible i kroppen hans. Det ble selvsagt comeback, etter at han med en slags bedende fortvilelse hadde forklart situasjonen for sin manager med «men man måste väl få lira, för fan!»
Lengtet tilbake
Derfor var det ikke helt uventet, men likevel med stor glede jeg tok mot beskjeden tidlig i vinter om at Ulf Lundell hadde ombestemt seg. Han ville ikke lenger bare stulle på gården i Österlen i Skåne. Det ble for ensomt og kjedelig. Han ville ut på veien igjen sammen med venner, han ville oppleve det samholdet turnélivet og møtet med publikum kan by på.
Turnéstarten i Helsingborg i slutten av juni ble gjennomgående bejublet av svensk presse, og et par rapporter fra venner som har sett ham i løpet av sommeren har fortalt det samme. Om en artist i toppform som holder det gående i tre timer.
Enda bedre enn forventet
Jeg var derfor godt forberedt på at det kunne bli et veldig hyggelig gjensyn og gjenhør med Ulf Lundell da han lørdag inviterte til turnéavslutning i Trädgårdsföreningen i Göteborg. Men jeg var ikke forberedt på at de tre timene skulle bli til tre og en halv, og at det skulle bli enda bedre enn de strålende forhåndsrapportene hadde fortalt om.
For helt fra starten med nye «Tranorna kommer», «Kär och galen» og «Ut ikväll» sprudlet Lundell over av energi og spilleglede, og smilet han ga både medmusikere og publikum vitnet om at det er dette han vil. Det er her han hører hjemme.
Men samtidig som Ulf Lundell har en gedigen sangkatalog med klassikere de fleste svensker kan synge med på – og allsangen satt løst denne kvelden – er han fortsatt meningstrengt. Han har alltid stått på en slags antiautoritær linje et sted på venstresida, og selv om han gjerne snakker om viktigheten av fellesskapet har han aldri vært redd for å provosere det samme fellesskapet.
Nyansert bilde
Det har ført til en del utspill som de siste årene har tegnet et bilde av ham som «sur gammal gubbe», men det var før hans meget personlige og åpenhjertige «Vardagar»-bøker (en slags litterære dagbøker) kom ut. Bøkene har nyansert bildet av Lundell og synes å ha gitt ham en ny renessanse, en slags oppreisning, i svensk offentlighet.
I Trädgårdsföreningen ga hans sterke engasjement seg blant annet utslag i en nådeløs kritikk av dagens liberalistiske individualistiske kapitalisme og en nostalgisk lengsel etter det gamle folkhemmet, den gangen fellesskapet var mer enn et tomt ord.
Tar sangen tilbake
Mest inntrykk ga likevel hans lange verbale intro til «Öppna landskap», sangen som på 1980-tallet ble Sveriges andre nasjonalsang og som han selv gikk så lei at han strøk fra sitt eget konsertrepertoar.
Men etter at han ble gjort oppmerksom på at nynazister og Sverigedemokrater har brukt den i demoer som en patriotisk Sverige-hyllest har Lundell igjen ryddet plass til sin gamle klassiker. Han vil ta den tilbake fra mørkekreftene og ber gjennom en både medrivende og følelsesladet tale om publikums hjelp. Og allsangen nedenfor scenekanten forteller det meste. Alvorlig vakkert og stemningsfullt.
Karismatisk og energisk
På konsertene denne sommeren har Ulf Lundell gjerne spilt tre timer lange konserter. På avslutningen utvidet han med ytterligere en halvtime, og gjorde det på en måte som både viste fram hans styrke som karismatisk historieforteller, hans egenskaper som ypperlig låtsmed og ikke minst som en høyenergisk sceneartist som vet å spille på flere strenger.
Trolig er harmonisk ikke det rette ordet til å beskrive Ulf Lundell som person. Men på scenen i Göteborg framstår han likefullt som harmonisk, som en veteran som vet at det er her han hører hjemme. Og at det er her publikum vil treffe ham.
Derfor passer det også godt at han avslutter med «Min vandrande vän», hans svenske versjon av Neil Youngs «Cinnamon Girl», som han gjennom en årrekke har hatt som tradisjon å avslutte turneer med. Og noen tradisjoner er det viktig å holde fast med, fastslår han før han takker band, crew og publikum for i år med setningen «Vi kommer tillbaka. Kanske redan nästa år, hoppas jag».
Jeg kommer gjerne tilbake, jeg også!
Av Leif Gjerstad
Les også: Ulf Lundell «Tranorna kommer» (plateanmeldelse)
Les også: Lundell-comeback til sommeren
