Hamburg: Live lever, og kan gjerne oppleves live. Den amerikanske gruppa med det korte, men megetsigende navnet slipper denne uka sin andre CD, «Throwing Copper» i Norge, og i helga ga de tyskere som stakk innom klubben Marquee Club midt på Reeperbahn klar beskjed om at bandet også live lever opp til sitt navn.
Live kommer fra den lille byen York i Pennsylvania, og har til tross for at medlemmene knapt har passert 20 år, eksistert i ni år. Med gitarist, vokalist og komponist Ed Kowalczyk (23) som naturlig midtpunkt.
– Vår hovedgitarist Chad Taylor og jeg har faktisk kjent hverandre siden jeg var fem år gammel, og besetningen har vært akkurat den samme siden starten, forteller Ed mens vi møter ham på bakrommet på Marquee.
Men selv om besetningen er den samme, har musikken forandret seg siden den spede starten som coverband på 80-tallet. Omslaget kom da Ed selv begynte å skrive låter, og i dag framstår Live som et av 90-tallets mest lovende band.
På vei oppover
Da Live debuterte med albumet «Mental Jewelry» for et par år siden, hevet mange hjemme i USA øyenbrynene. Og med «Throwing Copper» har de tatt nok et viktig musikalsk skritt videre. Med hitsingelen «Selling The Drama» som drahjelp er den første halvmillionen allerede tilbakelagt.
Musikalsk er det nærliggende å sammenlikne Live med R.E.M. Begge pleier en slags dyster, melankolsk melodiøsitet, men siden Live er litt hardere i kantene, kan vi kanskje si at «Live er som R.E.M. – bare ti år yngre»?
– Den sammenlikningen har jeg hørt før, sier Ed, som med et vennlig smil viser at han ikke har tenkt å protestere mot vårt utsagn.
– Vi har vårt eget uttrykk, men som alle unge band har også vi vokst opp med forbilder og inspirasjonskilder. Og mine største ungdomshelter var U2 og R.E.M. De fornyet rocken både åndelig og musikalsk, men fordi R.E.M. er fra USA var det dem jeg identifiserte meg mest med. Om de ikke var grunnen til at jeg begynte å skrive låter, så påvirket de meg i hvert fall i riktig retning, fastslår Ed.
Produsert av Jerry Harrison
Begge platene til Live er produsert av ex-Talking Head Jerry Harrison, som i år også har hatt store framganger med Crash Test Dummies.
– Jerry har virkelig gjort en god jobb for Crash Test Dummies, sier Ed og nynner forsiktig på «Mmm Mmm Mmm Mmm». Og når han er ferdig med refrenget tilføyer han at Jerry Harrison er den rette produsenten også for Live.
– Da vi spilte inn «Mental Jewelry» var vi urutinerte, men Harrison lærte oss mye om arrangement og sangstruktur. Han hjalp oss å komme videre, og samarbeidet var så godt at det var naturlig å bruke ham også på «Throwing Copper», forklarer Ed.
Angst, men ikke desperasjon
I tillegg til store doser melodiøsitet, løper en mørk angståre gjennom Lives låter. Det gir musikken ytterligere nerve, samtidig som det plasserer Live i en 90-talls angstrock-tradisjon som etterhvert favner nokså mange band.
– Noen band bruker nok angst fordi det er trendy, men samtidig er det nok et naturlig uttrykk for folk på vår alder. Live kan kanskje virke mørke, men ikke så mye fordi vi er depressive som at det reflekterer en bit av virkeligheten, sier Ed og trekker linjer bakover når han skal forklare hvorfor:
– Slik som på 60-tallet bruker mange ungdommer også i dag rocken som en måte å sprenge seg ut av mentale og fysiske fengsler. Men mens 60-tallsgruppene hadde noen slagord og felles symboler de kunne samle seg om, er det heller fraværet av passende slagord og symboler som er fellestrekket i dag. Det hviler en slags akopalyptisk atmosfære over hele samfunnet, og det er ikke mye som gir ungdommer grunn til stor framtidsoptimisme. Jeg tilhører en skilsmissegenerasjon hvor ikke bare familien, men også samfunnet er i ferd med å gå i oppløsning. Alt dette bidrar til å farge vår musikk, sier Ed som gir noe av «æren» for Lives framganger til hjembyen York.
Drittby
På «Throwing Copper» har hjembyen til og med fått en helt egen sang, «Shite Town».
– En virkelig drittby, hvor kjedsomhet driver mange til vanvidd – og oss inn i musikken. Problemet med dagens amerikanske småbyer er at de har mistet sitt byhjerte og siste rest av fellesskapsfølelse. Glorete shoppingsentre har overtatt som disse byenes eneste reelle samlingspunkt, sukker Ed før han griper gitaren og rusler ut til de andre for å synge og spille ut sine frustrasjoner – som han gjør med både varme og glede i behold.
Av Leif Gjerstad
(Første gang publisert i NTB 7. september 1994 )