(Intervjuet ble første gang publisert i oktober 1984)
Oslo: Platas forside prydes av en fargerik leirmaske som røper svært lite om artisten bak masken. Når hun lørdag dukker opp i TV’s «Lørdagssirkus» blir det ganske sikkert uten maske, men til gjengjeld med et par markert malte øyenbryn som vandrer fra øynene oppover tinningen mot hårfestet.
Hun vi snakker om er den kanadiske sangerinnen med italienske aner. Dalbello, som med sin siste LP «Whomanfoursays» har vakt berettiget oppsikt og truffet nærmere 5000 norske platekjøpere hjemme. Litt overraskende kanskje, tatt i betraktning av at musikken hennes ikke er altfor lett tilgjengelig. Komposisjonene er effektfulle med dramatiske overganger – hvor Dalbellos vekselsvis myke og frenetiske stemme viser vei gjennom de ulike stemningene.
Ordspill
Om masken og musikken gir et litt mystisk preg, bidrar ikke tittelen til å gjøre Dalbello mindre spennende. «Whomanfoursays» er et ordspill som med litt fantasi gir «Human Forces».
– Det var min opprinnelige tanke, ja. Men i tillegg viser det seg at mange tolker det som «Woman Forces». Og det er kanskje ikke så dumt det heller, siden jeg er kvinne og skriver ut fra mine opplevelser og erfaringer som kvinne, forklarer Dalbello entusiastisk.
«Whomanfoursays» er faktisk hennes fjerde LP, men selv betrakter hun den som «den første i min nye karriere». Etter platedebuten som 17-åring mistet hun nemlig – fremdeles ifølge henne selv – kontakten med sitt egentlige jeg. Resultatet ble to konturløse pop-LPer som hun etter hvert følte som et hinder for sin egen utvikling.
– Jeg ble så lei av å være popsangerinne at jeg i en periode kuttet ut musikken helt, og i stedet brukte tiden til å lese og skrive dikt. Gjennom mine dikt fant jeg tilbake til meg selv, og fikk ny inspirasjon til å jobbe med musikk. Musikk som er litt friere i formen enn vanlig popmusikk.
Mick Ronson
Som musiker og medprodusent på Dalbellos LP finner vi forøvrig Mick Ronson. Ronson er best kjent for sitt mangeårige samarbeid med David Bowie og som medlem av Mott The Hoople i første halvpart av 70-åra. Men med fortid også som soloartist, som gitarist i Bob Dylans turnéband Rolling Thunder, og som produsent.
Ronson så Dalbello tilfeldig på TV og ble så begeistret at han omgående tok kontakt.
– Vi kjente ikke hverandre, men musikalsk fant vi hverandre øyeblikkelig. Vi hadde de samme intensjonene og de samme følelsene – og samme slags instinkt, sier Eliza Dalbello.
Både Dalbello og Ronson (som også dukker opp i TV-ruta lørdag) trives så godt i hverandres selskap at de dyrt og hellig lover å fortsette sitt vellykkede samarbeid. En ny plate er under planlegging, og de arbeider med å sette sammen et turnéband.
– Det blir første gang på lenge som jeg blir å finne i manesjen igjen. Jeg har tatt det rolig i mange år, men nå merker jeg at lysten til å stå på litt mer er kommet tilbake, forteller Mick Ronson som videre kan røpe at han for tida også er i ferd med å produsere den engelske gruppa One The Jugglers nye LP. Og at en ny solo-LP med ham forventes ferdig i 1985.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser oktober 1984. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 31. oktober 1984)
