(Intervju første gang publisert mars 1990)
Oslo: – Min musikk rommer både tvil og usikkerhet. Det finnes mange moralske, filosofiske og religion spørsmål som det er vanskelig å uttale seg skråsikkert om, og undring og tvil er en viktig del av mennesket. Men hvis folk synes tvil og usikkerhet er det som kjennetegner min musikk, har jeg bommet. Det er også viktig å ta standpunkt, og det gjør jeg ofte.
I disse dager er Bjørn Eidsvåg aktuell med sin niende egne LP/ CD «Tatt av vinden», og i tittelkuttet synger han om «selgarar av vind».
– Det er alt for mange som tilbyr lettvinte løsninger på kompliserte problem, og dessverre altfor mange som kjøper dem. Enten det er dop, materialisme eller «religion». Som basis i livet er det en blindvei, og jeg føler stor indignasjon og frustrasjon over det kapitalistiske systemets rolle i denne saken. Der hvor det frie initiativ slippes til ukritisk, dukker det opp mange sjarlataner. Folk som meler sin egen kake, uten hensyn til andre.
Sier Bjørn Eidsvåg og tenner dagens første røyk. Det er 14 år siden han platedebuterte, og i årene som er gått har han i manges bevissthet etablert seg som «rockepresten» fra Dikemark. En betegnelse den 35-årige teologen kan styre sin begeistring for.
– Det høres så kvasi ut, som en prest som rocker litt på si’ for å være hip. Begrepet inngir ikke tillit, og det har holdt mange vekk fra min musikk. Spesielt etter som det fremdeles eksisterer en viss redsel for kristenmannsblod i Norge, uttaler Bjørn som mener at begrepet hadde større berettigelse før han ble ordinert prest.
-1 begynnelsen var jeg student og aktivist, uten stjernedrømmer eller ambisjoner. Musikken skulle ha klart funksjonalistisk preg, og i ekte 70-talls aktiviststil var hensikten å vekke folk. Jeg var en programartist. Troen på Gud er fremdeles min viktigste drivkraft, men det er med årene blitt vanskeligere å uttale seg kategorisk om all verdens saker. Idag nøyer jeg meg derfor med å håpe at folk skal kunne kjenne seg igjen i min musikk. At noen av de tankene jeg lufter skal gi dem mulighet til å komme nærmere seg selv.
Kamp mot likegyldighet
Om kategoriske uttalelser og militante programerklæringer preget 70-tallets kunstneriske miljø, synes Bjørn at pendelen nå har svingt for langt den andre veien.
– Mange av dagens artister har gjort et poeng av likegyldighet, at de ikke har noe budskap. Og det er like galt som at vi var bastante programartister i 70-årene. Alle har et budskap, om det så bare er musikk-å-drekke-øl-og-sjekke damer-til. Og i dag som vi har kniven på strupen, skulle jeg ønske at artister ble mer bevisst hvilket budskap de ønsker å formidle. Og her snakker jeg ikke om å innta en uniformert og indoktrinerende holdning. Moralister er det mer enn nok av uansett, og kunstens oppgave er ikke å indoktrinere. Derimot er det viktig at vi reiser spørsmål og tar stilling, presiserer Eidsvåg som etter syv år som sykehusprest på Dikemark, nå er blitt artist på heltid.
– Det var en vanskelig avgjørelse å ta. Jeg hair alltid vært redd for at det å være artist på heltid kan føre til selvopptatthet. Men den praktiske situasjonen både som sliten sykehusprest og artist tilsa at jeg måtte ta spranget nå. At jeg samtidig byttet plateselskap og produsent, skyldes bare et naturlig behov for å videreutvikle meg i litt nye omgivelser.
Tekster med innhold
-I dine tekster reiser du gjerne eksistensielle spørsmål. Tror du at din teologiske bakgrunn gjør deg bedre egnet enn andre musikere til å lufte slike problemstillinger?
– Kanskje ikke bedre egnet, men sannsynligvis har jobben som sykehusprest gjort det lettere for meg å ta opp slike ting. Jobben har ført meg så nært inn på menneskets indre smertepunkt at jeg har lært å konkretisere følelsene og sette ord på dem, svarer Bjørn. Som på «Tatt av vinden» også har funnet plass til en låt som stiller seg svært kritisk til Norges nåværende politikk overfor innvandrere og asylsøkere.
– «Isabel» ble skrevet som en spontan kommentar til hendelsen ifjor på Sunndalsøra, om den chilenske familien som skulle vises ut av landet. Deler av vår asylpolitikk er direkte umoralsk. Vi har et moralsk ansvar overfor folk fra andre land, samtidig som Norge trenger innvandrere. De kan gi oss mange nye impulser og skape et kulturelt mangfold som vil virke berikende på oss alle, hevder Bjørn som tror at den norske asylpolitikken ikke så mye skyldes kynisk stemmefisking eller fremmedhat som den gamle, norske skepsisen mot alt som er nytt og fremmed.
Kirkens rolle
At Bjørn Eidsvåg er blitt møtt med skepsis fra enkelte verdslige kretser er en sak, men hva med kristenmiljøets forhold til «rockepresten»?
– Det har ikke manglet på brev som lover meg et liv i helvete. Deler av kristenmiljøet har hatt et meget anstrengt forhold til meg, og betraktet meg som stående utenfor det kristne fellesskapet. Fra ansvarlig kirkelig hold er jeg imidlertid blitt møtt med åpenhet og respekt. Og i dag er jeg stolt over å tilhøre Kirken. Den spiller en viktig rolle i mange frihetsbevegelser rundt om i verden, ikke minst i Sør-Afrika.
Nylig ble jeg forøvrig spurt om å spille når Nelson Mandela eventuelt kommer til Norge, nå i vår engang. Og det er en så stor ære, at den dagen vil jeg avlyse alt annet jeg måtte ha på programmet! Sier Bjørn Eidsvåg og sneiper resolutt den sjette og siste røyken i askebegeret.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert mars 1990 i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Tønsbergs Blad)
