(Intervju første gang publisert april 1980)
Oslo: Den norske folkrockens veteraner, Folque, har gitt sin nyeste LP navnet «Fredløs». Her gjennfinner man selvfølgelig de tradisjonelle middelalderballadene og felelåtene som i så stor grad har bidratt til Folques posisjon som den norske ( og skandinaviske) folk-rockens ubestridte ener.
Men «Fredløs» viser også opp en ny og interessant side ved Folque. Albumet inneholder noen elektriske kutt som er langt mer aggressivt tunge og rockete enn noe jeg kan huske å ha hørt fra Folque tidligere. Gode eksempler på dette er de svært gode «Det e ikkje her æ høre tel». «Hjuringsstev» og «Kvernjenta».
Dette albumet har gitt Folque en bredere musikalsk plattform, noe jeg tror er av det gode såvel for gruppas videre muskalske utvikling som for det popularitetsmessige aspektet. Videre for tjener samtlige gruppemedlemmer honnør for sine fine og følelsesmessige ekte prestasjoner. Enten det er instrumentalt eller vokalt, alt sitter like godt.
Fornyelse
Mange grupper mister både entusiamse og evne til nytenking etter noen års virksomhet. «Fredløs» er et gledelig bevis på at Folque til tross for 8 år og 5 LPer fremdeles har evnen til å fornye og utvikle seg videre, samtidig som gruppa musikalsk blir stadig sikrere og bedre.
Men er ikke folkrocken i dag nærmest død? Vi spurte Øyvind Rauset.
– Jeg tror faktisk vi går lysere tider i møte, men det forutsetter at det kommer flere andre folk-rockgrupper. Vi alene kan ikke holde liv i folkrockmiljøet.
Folque har ikke bare på plate, men også på konserter, trukket inn mer elektrisk musikk i sitt repertoar i det siste. Men Øyvind syns det er viktig å poengtere at man ikke fjerner seg fra røttene:
– Ved å spille både akustisk og elektrisk tilfredstiller vi både oss sjøl, våre gamle, trofaste tilhengere og den yngre ungdommen som gledelig nok strømmer til våre konserter i stadig større antall. Men det er viktig å ikke henge seg på all verdens moter og bølger. At vi har bevart vår popularitet til tross for disco- og punkbølgen, tror jeg skyldes nettopp det at vi har holdt på vårt.
Folque og punk
Ellers er gruppa svært uenig i sitt syn på punk. Lars Helljesen hevder bestemt at det er det beste som har skjedd rocken de 10 siste åra, Morten Bing syns punk er forferdelig, mens Øyvind Rauset mener at punk er OK, men at han samtidig frykter punkernes musikalske intoleranse.
– For første gang i Folques lange karriere har dere spilt inn en single, og det til og med på egen etikett etter beste punkoppskrift. Så litt påvirket har vel også dere blitt?
– Vi syns det er veldig gøy med det store single-oppsvinget, og fikk stor lyst til å lage en sjøl. At vi ga den ut på eget selskap skyldtes bare at det var det mest praktiske, sier Øyvind. Morten ser derimot det litt betenkelige i årsakene til singleoppsvinget:
– Singletilbudet øker riktignok, men jeg tror det først og fremst er et resultat av platebransjens innstramning – færre LPer, flere singler.
Lars Helljesen og Per Vestaby spilte lenge både i Folque og Veslefrikk samtidig. Dette kunne av naturlige årsaker ikke holde i all tid, og da valgets kvaler kom valgte Per Veslefrikk og Lars Folque.
– For meg var det et lett valg, forteller Lars. Jeg vil ha moro når jeg spiller. Det ideelle for meg er å kombinere spilling og andre aktiviteter, og dette lar seg gjøre langt bedre i Folque enn i Veslefrikk.
Lars holdning deles fullt ut av de andre. Et par spillinger i uka er passe, og de er følgelig ikke innstilt på lange turnéer.
– Vi vil heller være et inspirert og fredløst folque enn et uinspirert og utslitt Folque, fastslår de samstemmig.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Dagbladet 14. april 1980)
