Audun Magnus Moss hevder at han har flotte øyenbryn og nydelige ører, men i debutromanen hans handler det mer om frityrfett og billig alkohol i England. Der han er med kjæresten, mens han trøsteskriver hjem til bestevennen om det store og det lille. Møt debutanten her!
Aktuell med brevromanen «Mellomrom» på Flamme forlag
Kort om deg selv?
– Nordlending med østlandsdialekt, flotte øyenbryn og nydelige ører, nervøse nykker og full av entusiasme og nysgjerrighet.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg tror jeg begynte å skrive da jeg var fjorten, av frustrasjon mer enn noe annet, og begynte veldig tidlig å skamløst pøse usammenhengende ræl på forlagene fordi jeg ville ha penger til å unnslippe samfunnskverna og få tid til å skrive mer – men når det er sagt så ser jeg ikke på meg selv om forfatter og knytter egentlig ikke noe av identiteten min til det å skrive.
Hva handler boka di om?
– Godt spørsmål – jeg vil kanskje si at den handler om… nei, det får kanskje folk bestemme sjæl, men i korte trekk så er det jeg som skriver brev til en kompis om livet mens jeg bor med kjæresten min i Canterbury i England.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Boka er egentlig ikke basert på en idé som sådan, jeg bare gjorde de tingene jeg gjorde og skreiv om og rundt det – når jeg pakker rablinga mi inn i et slags format så er det mer for å lure ut frøene mine i et jordlass enn å fortelle en historie; det er sjelden at jeg skriver som en skulptør som meisler på en marmorblokk – jeg bare drypper (og så samler jeg dråpene i en bøtte og pælmer det i trynet på dere som leser, haha).
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Bordtennis og blomkålsuppe, alskens former for nakenhet, spille musikk og male, slarve med folk jeg kjenner, ikke gå på kino, tulle og fjase, spise kake, noen ganger er det deilig å rydde, hogge ved syns jeg veldig ålreit, boksing er digg, jeg hater å jogge, men det er godt å ha gjort det, luking og å trimme trærne og nesten alt som har med planter å gjøre er som balsam for sjela, lese Rumi også, svømme av og til, tenke på å gå tur i skogen men sjelden gjøre det, rusle rundt i byen, glane på folk, smile til fremmede som smiler til meg, kanskje si hei, lage mat og så spise den maten, og så er jeg veldig glad i å se på naturdokumentarer når jeg har røyka cannabis, det er faen så speisa.
Av Leif Gjerstad
