(Intervju første gang publisert i februar 1991)
Oslo: – Hemmeligheten med gode popsanger er å fatte seg i korthet. Som gode drops skal de vare akkurat litt for kort. De skal ikke forlate deg mett, men med følelsen at du trenger litt til. De skal gi deg lyst til å spille dem nok en gang.
Dette forslaget til definisjon på god popmusikk kommer fra Ulf Risnes, vokalist og låtskriver i Tre Små Kinesere. Trondheims-trioen som med sin akustiske og trommeløse popmusikk på sjarmerende trøndersk, traff det norske folk hjemme med fjorårets debut «365 Fri». Med Spellemanns-nominasjonen, 32.000 solgte plater og utsolgte konserter som håndfast bevis på gruppens suksess.
Nå foreligger kapittel to i eventyret om de tre små kineserne. Ganske nøyaktig ett år etter debuten kommer «Luftpalass». 13 originallåter som i god poptradisjon klokker inn på 37 minutter. Hovedlinjene fra «365 Fri» er ivaretatt også på «Luftpalass», samtidig som den viser nye sider ved trioen. Ikke minst ved at de nå bruker både elektriske gitarer og trommer på de fleste låtene.
– Spesielt bidrar trommene til et nytt lydbilde. På «365 Fri» var det et poeng å vise at det går an å lage god popmusikk uten trommer. Det synes jeg vi greide brukbart, men konsekvensen ble at mange av den grunn tolket oss litt feil. Live har vi alltid vært et mye mer rufsete band enn «365 Fri» viste, og spriket mellom vår plate og våre konserter ble nok vel stor. Ved å bruke trommer denne gang, ligger vi nærmere den mer rufsete sounden som kjennetegner oss live. Nå burde risikoen for at noen skal oppfatte oss som visegruppe være minimal, forklarer Ulf smilende på en rask visitt i Oslo.
Utvandrere
– Jeg er jo nødt til å reise hit ganske ofte, nå som både Øystein (Flegge) og Baard (Slagsvold) har gjort Oslo-folk av seg, fleiper Ulf med selvironien intakt.
På «365 Fri» handlet nemlig en låt om utarmingen av distrikts-Norge dersom alle flytter ut og «ingen blir igjen». Fra sin post i Trondheim, markerte Tre Små Kinesere seg som en slags talsmenn for distrikts-Norge. Men nå har altså både Hegge og Slagsvold flyttet fra Trondheim til Oslo, slik at Risnes er eneste gjenværende kineser i Trondheim.
– Det har ingenting med musikk å gjøre, men noe så enkelt som at både Baard og jeg har fått kjærester her i Oslo, bedyrer Øystein og kaster et hurtig blikk bort på sjefs-kineseren Risnes. Som viser seg fra sitt rause hjørne og unnlater å refse sine medkinesere for at de fant kjærligheten i Oslo.
Daglige observasjoner
– Slik vi jobber, betyr det ikke så mye til eller fra hvor hver enkelt bor. Og så lenge jeg blir boende i Trondheim, vil Kineserne ganske sikkert bevare det trønderske preget. Dessuten har vi tross alt ikke tegnet noen livstidskontrakt med Trondheim. Byen og dens musikkmiljø har forsynt oss med inspirasjon og impulser opp gjennom årene, samtidig som vi nå har forsynt byen med noen sanger, kommenterer Ulf som gjerne tar utgangspunkt i det daglige liv til sine tekster.
Enten det dreier seg om de nære ting i hjemmet, eller mer generelle fenomen. Åpningskuttet «Øldorado» ble for eksempel til som en fleipete kommentar til Åges «Eldorado», den gang Åge-feberen raste for fullt.
– Alle vil så gjerne finne sitt el dorado, men de fleste må ta til takke med øldorado. Det er jo så mye lettere å finne, bare så synd at det på langt nær har samme verdi som eldorado, kommenterer Ulf og konstaterer litt resignert at hans «anti-drikkevise» på konserter gjerne oppfattes som en «skikkelig drikkevise».
Ønsker mer åpenhet
Et annet sted på plata («Gatekredibillyboogie») får enkelte musikkjournalister sitt pass påskrevet, for sin hang til et tøffere-enn virkeligheten-image.
– Det bør være pressens rolle å gjennomskue image-makeri, men i stedet ser vi at deler av musikkpressen sluker agnet rått. Resultatet blir at de ikke tør å åpne seg for ting de tror ikke er «hipt» nok, hevder Ulf som håper at i hvert fall kineserne kan bevare sin nysgjerrighet og åpenhet for nye ting.
– Den første store utfordringen for en gruppe består i å finne en passende platform. Men når du først står på denne platformen, er det viktig å utforske nye arrangement, rytmer og annet som kan føre både musikken og gruppa vi dere framover. Men uansett hvilken retning vi vil ta i tiden framover, vil melodien forbli bærebjelken. For oss virker det meningsløst å lage sanger uten melodi, sier Ulf på klingende trøndersk. Slik han synger på 12 av platens 13 kutt. Det trettende går på utenlandsk…
– Ikke kinesisk og ikke engelsk, men fransk, flirer Ulf og tilføyer: – Det første verset holder nok, men jeg er mer usikker på om resten er korrekt fransk. Får håpe ikke det ødelegger vår store sjanse og vårt store mål om et stort internasjonalt gjennombrudd i Frankrike!
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i februar 1991 i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Fredriksstad Blad 19. februar 1991)
