(Intervju første gang publisert i mai 1991)
– Den amerikanske virkeligheten finnes ikke. Det er et så kontrastfyltbland at et så generelt utsagn blir ubrukelig. Det spenner over hele spekteret fra det lyseste lyse til det mørkeste mørke. Intensjonene bak vår nye plate var aldri noe bevisst forsøk på å fargelegge hele spekteret, men likevel tror jeg at de følelsesmessige stemningene reflekterer både de lyse og mørke sidene ved USA. Fra håp til fortvilelse, og det som ligger imellom.
Sier Danny Gayol, trommeslager i det amerikanske bandet BoDeans, i et forsøk på å kaste lys over tittelen på bandets glimrende, fjerde album «Black And White». Etter tre lovende forsøk, har de denne gang klart å sette prikken over i’en, og Danny Gayol tror det skyldes at bandet for første gang på lenge er et virkelig band.
– Det kan selvsagt høres veldig pretensiøst ut å si noe slik, siden jeg er nykommeren i bandet og dette er den første plata jeg deltar på. Men jeg prøver ikke å tildele meg selv æren for denne utviklingen. Faktum er imidlertid at BoDeans tidligere ikke hadde noen fast trommeslager, og at vi brukte et år på å spille sammen før vi gikk i studio for å lage «Black And White». Vi var derfor et mye mer samspilt og homogent band enn tidligere utgaver av BoDeans, og det bør jo gi resultater.
Drivkreftene i BoDeans er imidlertid som tidligere Sammy Llanas og Kurt Neumann. Det er de som skriver låtene, og det er de som synger dem.
– Det er deres erfaringer og inntrykk av USA som preger BoDeans, og både Sammy og Kurt har en egen evne til å formidle sine inntrykk på en overbevisende måte, hevder Danny som ikke har noen innvendinger mot at Robbie Robertson brukes som referanse til BoDeans.
– Sammy og Kurt jobbet sammen med Robbie på hans siste plate, og det er åpenbart at de plukket opp og lært litt der. Men samtidig har BoDeans’ sound utviklet seg i en litt mer fyldigere og kraftig retning etter at vi var åpningsband for U2 på noen av deres konserter under den siste USA-turne, uttaler Gayol.
Liker ikke snø
Danny Gayol kommer fra Los Angeles, og hevder at det eneste negative han kan finne med BoDeans, er at de kommer fra Wisconsin.
– Selve Wisconsin og folket der er det ikke noe galt med, tvertimot. Men været! For meg som er vant til sol og sommer året rundt, er det vanskelig å venne meg til de kalde og snørike vintrene. De er vel omtrent slik de er oppe hos dere i Norge, sier Danny som faktisk har vært her og spilt for nærmere 20.000 mennesker!
– Jepp, men da var det sommer og sol. Kalvøya-konserten var et uforglemmelig minne, stråler Danny. Og bandet han spilte med?
– a-ha. Går ut fra at du har hørt om dem, ler han inn i telefonrøret. Og det har vi selvsagt, så spørsmålet blir vel heller hvordan han kom i kontakt med a-ha?
Middag i Italia
– Takket være Robbie Robertson. Jeg var sammen med Robbie på San Remo-festivalen i Italia, hvor også a-ha var tilstede. Dine norske landsmenn hadde et ønske om å treffe Robbie, og det ble til at vi spiste middag sammen. Under middagen kom det fram at a-ha trengte en til å spille perkusjon på «Stay On These Roads»-turneen, og etter en litt spontan oppvisning dernede ba de meg komme til London og prøve på ordentlig, forteller Danny og innrømmer at han var litt skeptisk til å begynne med.
– Jeg visste ikke så mye om guttene, og jeg hadde aldri turnert verden før. Men de var virkelig greie å ha med å gjøre, og jeg lærte utrolig mye i løpet av turneen sammen med dem. Jeg kan ikke takke dem nok for det året, erklærer Danny helt uoppfordret.
BoDeans best live
Det var etter a-ha-turneen at Danny Gayol hørte BoDeans var på utkikk etter en ny trommeslager, og bare et år etter Kalvøya-besøket var han igjen i Skandinavia, denne gang som nytt band-medlem. Turen gikk til Roskilde-festivalen, hvor BoDeans sto på programmet.
– Mye av grunnlaget til «Black and White» ble lagt under den turneen.Det var da vi spilte oss sammen, og det var da ideene til mange av sangene på «Black And White» tok form. Så nå gleder vi oss voldsomt til neste turné. For selv om vi er storfornøyde med «Black And White», er det ingen tvil om at BoDeans kommer aller best til sin rett på en konsertscene, sier Danny Gayol og antyder avslutningsvis at det er gode sjanser for en norsk BoDeans-konsert en gang over sommeren.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 2. mai 1991)
