(Intervju første gang publisert september 1991)
Oslo: – Vårt aller beste publikum er gamle pensjonister og små barn. De har ikke den samme trangen til å være «coole» og analysere alt mulig, og slipper seg derfor lettere løs uten å bekymre seg om hva sidemann måtte mene. Så egentlig er det kanskje litt synd at vi som regel spiller på rock-klubber, hvor det jo ikke akkurat er gamle og barn som helst henger i baren.
Sier Gordon Gano fra Violent Femmes, den amerikanske trioen som i helga spilte for to utsolgte hus i Oslo og Trondheim. Og som trass i mangelen av pensjonister og barn blant tilskuerne likevel gjorde braksuksess begge steder med sin løsslupne og originale musikkblanding.
Det er fem år siden sist denne merkverdige trioen fra Milwaukee besøkte Norge, og i to av disse årene har Violent Femmes ligget på is.
– Skulle ønske jeg kunne si at grunnen til dette var kamp mot plateselskapet eller at vi hatet hverandre intenst eller noe annet dramatisk. Men dessverre er det ikke mer dramatisk enn at vi hadde meget forskjellige oppfatninger om hva vi skulle gjøre, og da føltes det mest naturlig å gjøre forskjellige ting på egen hånd, forklarer Gordon Gano som ble involvert i gospelgruppa Mercy Seat og et teaterprosjekt, mens de øvrige medlemmene Brian Ritchie og Victor DeLorenzo begge benyttet anledningen til å gi ut soloplater.
Merkverdig musikk
Pausen vekk fra Violent Femmes varte imidlertid bare i to år, og etter gjenforeningen i 1988 har gruppa gitt ut to plater, «3» (som var deres fjerde album) samt «Why Do Birds Sing?» som kom tidligere i vinter. Og begge disse platene har ivaretatt bandets musikalske tradisjon som er egnet til å forvirre de fleste. Litt uhøytidelig gate- og gjøglerpreg, litt folk, litt surrealistisk rock, alt blandet sammen og framført i overraskende vendinger og med glimt i øyet.
– Violent Femmes selger godt nok til å kunne beholde sin kunstneriske frihet uten press utenfra, men vi blir nok aldri et band som selger millioner. Jeg vil ikke si at vi er sære, men vi har opplagt en helt egen stil og innfallsvinkel som gjør det vanskelig for mange å plassere oss, kommenterer Gordon Gano, trioens 28-årige vokalist/gitarist og ubestridte leder. Det er Gano som skriver alle låtene, og det er hans merkverdige innfall som gir trioen en helt egen aura.
– For utenforstående er det nok vanskelig å snakke om utvikling fra plate til plate, og vi er heller ikke særlig opptatt av det. Jeg setter meg aldri ned for å skrive sanger til en bestemt plate, og på hver plate finnes det derfor alltid en eller flere låter som stammer fra en helt annen tidsperiode. Som for eksempel «Girl Trouble» fra «Why Do Birds Sing?». Den var en live-favoritt for bandet før vi ga ut vår første plate i 1983, og den gang spurte alle som kjente oss, hvorfor vi ikke hadde inkludert den. Vel, nå har vi det, smiler Gordon så bredt at det reflekteres i hans brune, levende øyne.
Sex og religion
Som sceneperson har alltid Gordon Gano vært meget utadvendt og impulsiv, og som komponist har han gjentatte ganger vist at han like å synge om sex og religion – helst i samme sang.
– Det må vel være fordi det er de to temaene som interesserer meg mest. Og om sammenblandingen av sex og religiøse bilder forbauser mange, kan jeg trøste med at det også ofte forbauser meg. Jeg lar alltid tekstene leve sitt eget liv under pennen, og når jeg etterpå leser det ferdige resultatet, blir jeg ofte forbauset over bildeassosiasjonene som trer fram, bedyrer Gano før han avslutningsvis forklarer at tittelen til «Why Do Birds Sing?» er hentet fra en tysk bok.
– Om fugler selvfølgelig. I det siste kapitlet ble de svært så filosofiske og stilte alle disse eksistensielle hvorfor-spørsmålene. Men selv om jeg liker spørsmålet, bryr jeg meg ikke med å finne svaret på hvorfor fugler synger. For meg holder det lenge å anta at de gjør det fordi de er skapt til å gjøre det. På samme måte som vi mennesker synger fordi vi føler et indre behov for å gjøre nettopp det. Vi synger både av nødvendighet og glede.
Av Leif Gjerstad
Les også: Gruppe med særpreg (intervju fra 1986)
(Intervju første gang publisert i NTB 10. september 1991)
